Dagen før dagen før dagen

På mandag åpner vi første luken i julekalenderen.
Det betyr at det er 20 dager igjen av mitt første år uten en levende pappa.
Jeg tror ikke jeg trenger å si så mye mer. Av og til sier færre ord mest.

Fire minus en

Vi var 4, nå er vi bare 3. Jeg snakker om jobben min. Den ene kollegaen min ble sist uke tatt for å forsyne seg av penger som ikke var hennes. Sjefen min har visst skjønt det lenge, men ikke hatt skikkelig bevis før nå.Og det var jaggu litt av en tid å bli en mann mindre, du. Rett før jul og alt.

Jeg har jobbet og slitt skikkelig i noen uker nå, og hadde sett frem til en frihelg førstkommende helg (min første frilørdag på 4 uker), men nå ser det ut til at jeg må jobbe igjen istedet.
Det er bare å bite tenne sammen og stå løpet ut, tenker jeg.Jeg er kronisk trøtt og sliten for tiden også. Bør muligens ta disse vitamimpillene og trankapslene jeg kjøpte tidligere i høst. Enn så lenge har de tjent sin nytte som roteskapfyll, for å være ærlig.


I skrivende stund har roen endelig senket seg i heimen. De 3 minste barna sover søtt. Niels leser fagstoff, Joachim leser bok og Hund ligger slengt over fanget hans og sover søtt. Selv har jeg lest ut den siste Marian Keyes-boken jeg kjøpte og nå sitter jeg her og skriver til deg. Eller til den som måtte slumpe til å snuble innom bloggen din/min.

Jeg bestemte meg for at det var på tide å "snakke" litt med deg igjen da jeg var på jobb i dag. Jeg fortalte nemlig sjefen min om mitt forhold til min far, og omstendighetene rundt det hele, og det er nesten merkelig hvor lite som skal til før tårene stiger i øynene mine, selv nå, nesten et år etter at du "la fra deg kniv og gaffel", som Niels så følsomt omtaler det. Jeg syns det er slitsomt å være en slik som blir helt på gråten av alt mulig. Måtte det en gang gå over.
Det er i alle fall fint å ha denne bloggen når det av og til topper seg litt i topplokket. Ventilen min. Enveistelefonen.

Du kan forresten være glad du allerede var død, for om du ikke var så ville du garantert dødd sist uke. Hund klarte nemlig å velte en blomstervase med MASSE vann rett over PC-en min (din).Jeg måtte ringe kompisen din, Rune, for å høre om du hadde noen forsikring på den, men det hadde du ikke.
Heldigvis virket PC-en like godt etter 2 dager til tørk på baderomsgulvet. Så du hadde muligens dødd uten grunn om det først skulle være så ille.

Nå skal jeg straks gi meg for ikveld. Jeg har bare et par spørsmål først.
Hvordan er det å være død? Er det like kjedelig som jeg forestiller meg?

Gratulerer på etterskudd

I går var det farsdag og jeg hadde egentlig planlagt at jeg skulle skrive noe til deg i går, men jeg visste ikke helt hva jeg skulle skrive. Det vet jeg egentlig ikke nå heller, men jeg regner med at det kommer etterhvert som jeg skriver.

Gårsdagen ble feiret her i huset. Med ekstra god frokost, farsdagsgave til Niels (en bok han selv valgte ut, vel å merke) og marsipankake på ettermiddagen.
Det var egentlig en avslappende dag, og det passet meg perfekt, siden det hadde vært en veldig lang uke med masse jobb og bursdagsfeiringer og det ene med det andre.
På kvelden så jeg et TV-program med en clairvoyant, Lisa Williams, og hver gang jeg ser det programmet tenker jeg på deg.
Jeg vet ikke om jeg tror på det. Jeg føler at dersom jeg tror så er det det samme som å innrømme at jeg er dum og lettlurt. For det er jo så mye mer logisk å ikke tro.
Men igjen.. Det er godt å ha håpet om at det er noe etter døden. At de døde ikke er borte.
Sånn føler i alle fall jeg det.

I det siste har jeg tenkt litt på alle historiene som går tapt når noen dør. Alle erfaringene og minnene som ikke vil bli fortalt. Og det ergrer meg. Du bar med deg 53 år med opplevelser og tanker, og jeg kjenner kun en ørliten brøkdel av dem. Jeg skulle ha bedt deg fortelle mer. Hvordan var det å vokse opp som eldste bror? Var du lykkelig som barn? Hva likte du å gjøre? Hvordan var det å begynne på ungdomsskolen? Hvordan opplevde du det å miste fingrene dine i arbeidsulykken på jobb? Hvordan var det å bli far? Var vi rolige babyer, jeg og søsteren min?
Det er ikke bare et menneske som blir borte når noen dør. Vi som er rundt mister også noe av oss selv og vår egen historie. En skuff lukkes og låses igjen, og innholdet er utilgjengelig for evig.
Jeg antar det er sånn det skal være.

Da jeg var liten og overnattet hos farmor og bess sang farmor alltid en sang for meg ved leggetid. Det var slik jeg vokste opp, med besteforeldre som sang godnattsanger med kristent innhold.
Hos mormor var det "Kjære Gud jeg har det godt", men farmor sang denne:

Nå lukker solen sitt øye, snart lukker jeg også mitt.
Gud Fader i det høye, du lukker aldri ditt.
Du ser hver stjerne i vrimlen, og hvert et barn på jord.
Du hører høyt i himlen, den sakteste bønn på jord.

Når Far og Mor og alle, seg også til sengs har lagt.
Da ber jeg deg om å sende, din englehær på vakt.
Så vokt oss da alle sammen, så ingen drømmer stygt.
Så sier jeg glad mitt amen, og sover godt og trygt.

Hun sang den for deg også. Jeg skulle ønske jeg husket hele melodien. Jeg ville sunget den for Mattias.

Nå er det ikke lenge igjen til jul. Jeg elsker julen og gleder meg til å fylle iPoden med julemusikk, pynte treet med all den fine pynten, kose meg sammen med familien og spise masse god mat.
Samtidig blir det jo litt rart, siden julen i fjor ble så veldig annerledes og spesiell.
Romjulen ble for det meste fylt av sorg og tanker, samtaler med prest og begravelsesbyrå, sjokk, fortvilelse, halsbetennelse, gråt, kos og søvnmangel. Det var rene unntakstilstanden.
Jeg husker jeg satt med lommeboken din i hendene. Bare noen dager etter at du døde. Det var rart å holde den. Rart å se igjennom alt du hadde i den. Kvitteringer, forskjellige kort, ting du hadde notert. Den var stappfull av alt mulig rart og innehold omtrent hele din verden. Medlemskort for det ene og det andre, førerkort osv. Ting som var viktige for deg.
Jeg humret da jeg så hvordan du alltid noterte ned prisen på ting. Du hadde stålkontroll (men det var vel kanskje også det eneste i livet du kunne kontrollere), og jeg tror aldri noensinne du var uten den lommeboken. Lommeboken og den kahkigrønne vesten.

Når jeg ser bilder av deg, fra de senere årene, er du nesten helt lik julenissen. Med det nesten hvite skjegget og håret og den store magen. Og jeg husker at Mattias kommenterte det flere ganger. Bestefar ser ut som julenissen, sa han, og lurte på om du kanskje var han i virkeligheten også.
Om du levde akkurat nå ville jeg invitert deg til jul og bedt deg om å være nisse for ungene. Slik det burde ha vært.

Jeg savner å snakke med deg, pappa.

For en uke!

Dette er en sånn uke. Lang som et vondt år.
Jeg har vært syk, Niels er og blir syk og i går fikk både Mattias og Marthe vannkopper.
Mattias er kjempeplaget og har ligget og skreket i sengen min i timesvis. Han klør så intenst, har digre blemmer over hele kroppen, og jeg forsøker å lindre som best jeg kan. Jeg har penslet med hvitvask, jeg har smurt med xylocain, jeg har badet han i kjølig vann med bakepulver i, jeg har smurt inn absolutt hele kroppen hans med aloe vera-gel.
Og ingenting hjelper skikkelig.
Nå har han endelig sovnet litt, og jeg benyttet anledningen til å sette meg litt i stuen.

Marthe virker ikke å være plaget i det hele tatt. Hun har kun noen få, små kopper på brystet og ryggen og sovnet som en stein klokken ni ikveld. Heldigvis. Jeg hadde klikket om jeg hadde to som lå og skrek og fortvilte på den måten Mattias gjør.
"Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, mamma!" "Jeg klarer ikke mer!" hyler han og mister nesten pusten av gråtetoktene. Han ligger og rister i sengen, fortvilet fordi han ikke kan klø seg der det klør, fordi det gjør vondt å ligge på vannkoppene, enten han nå ligger på ryggen, på magen eller på sidene og fordi han ikke vil være syk lenger.

Det gjør vondt i en mors hjerte, det!
Og så lurer jeg på hvordan jeg var da jeg hadde vannkopper som liten.
Mamma husker jo aldri noe som helst, men kanskje du ville husket om jeg spurte?

Nå blåser det kraftig ute. Og jeg finner ikke fjernkontrollen til markisen. Håper ikke den blir ødelagt av vinden i natt. Den dyre, dyre elektriske markisen, liksom. Hehe.. Hva søren er galt med de gode, gamle manuelle greiene?

Jeg er syk og er hjemme fra jobb.
Det ser ikke ut her, men jeg vet ikke om jeg orker å gjøre noe. Trangen til å ligge på sofaen under pleddet er forholdsvis dominerende. Akk, jeg får heller skrive litt i bloggen, tenker jeg.

I dag lurer jeg litt på om det var dumt av meg å ikke se deg etter at du døde.
Kan det være derfor jeg har så mange spørsmål og ikke helt får lagt dem bak meg?
Ville det være lettere å forsone seg med situasjonen om jeg hadde fått sagt farvel?

Jeg vet ikke.. Jeg frykter døden. Frykter synet av et dødt menneske.
Jeg registerer at de fleste ser ut til å takle slike ting så fint. De forteller hvor fint det var å se, og til og med ta på den de nettopp hadde mistet. De sier at de døde ser så fredlige ut.
Da Ellen døde tidligere i høst var jo familien hennes der opptil flere ganger. Den siste gangen var dagen før begravelsen, altså nesten en uke etter at hun døde.
Tanken på det skremmer meg. Jeg har et bilde i hodet mitt. Dette hvite liket, kaldt og stille, uten puls og pust. Lukter det av død?

Det som plager meg mest er nok ikke at jeg ikke så deg som død. Det er vel heller at det ikke var noen skikkelig avslutning.
Jeg hadde ønsket meg en avrunding på det hele. At du kunne sagt farvel og fortalt med skråsikkerhet at vi skal sees igjen. Så jeg slapp å gå rundt å lure så mye.
For jeg lurer. Jeg har sikkert tusen spørsmål.
Og jeg har disse tingene jeg gjerne skulle ha sagt selv. Ting jeg skulle ha sagt mens du levde, men som jeg aldri fikk meg til å gjøre.
Det føles som om du på en måte snudde deg og gikk midt i en samtale.

Hvorfor må vi være så stolte og kalde utenpå, når vi er så sårbare og følende på innsiden?
Hvorfor er det vanskelig å gråte så andre ser det?
Det verste er at jeg tror det må være sånn. Om vi skulle gå rundt med følelsene utenpå hele tiden ville vi kanskje ikke eksistert lenger. Dersom man ser på det med darwinistiske øyne, mener jeg.
Men man burde kanskje slippe ned guarden litt oftere i alle fall.
Er det kanskje meningen at det er det jeg skulle lære?

Jeg snakket med Camilla i går. Hun var på graven din på søndag. Tente lys for deg.
Hun er flink til å besøke deg der, tror jeg.
Jeg har ikke vært der siden den dagen i februar.
Men jeg er jo her. Og i hodet mitt besøker jeg deg hver dag.

19.10.1954

Om du ikke var borte ville du feiret fødselsdagen din i dag, og jeg kan se det for meg. Du sitter på stamkaféen din på flyplassen, med kaffekompisene dine. De spøker med at du har blitt gammel og grå, og de gratulerer deg med dagen.
Du ler den korte latteren jeg kjenner så godt. Den hvor du er litt flau, litt spøkefugl og litt alvorlig på en og samme gang. Du sier kanskje noe sånt som at "Det var jo ikke akkurat noe å gratulere for det, da." Og så spiser du det kakestykket du absolutt ikke skulle spise.

Du kikker ut vinduet, på flyet som skal til å lette, på den grå, regntunge himmelen. Du trommer med fingrene mot bordet, lener deg litt bakover, klør deg litt i skjegget (herregud så merkelig det var å se deg uten skjegg, de gangene du tok det bort!) og legger den ene armen over stolryggen på nabostolen. Jeg ser på hånden din som mangler det ytterste fingerleddet på 3 fingre. Jeg tenker, som så mange ganger før, at det egentlig er rart hvor lite man legger merke til at de mangler. Det har ikke virket som om det har hemmet deg på noe vis i alle fall.
Jeg ser arret nedenfor tommelen din. Du fikk operert inn brusk eller bein der en gang i tiden. Arret er kanskje 3-4 cm langt, med sting på hver side.
Du har gullenken din rundt håndleddet. Jeg har den gullenken i smykkeskrinet mitt nå. Liggende i posen med de andre smykkene du hadde på deg da du døde.
Det føles litt morbid å ha dem sånn, i den posen fra sykehuset, men jeg får meg ikke til å ta dem ut.
Jeg er rar sånn.
Det tok meg jo godt over 7 mnd før jeg kastet noen tomme shampoflasker mamma prakket på meg fra leiligheten din da de vasket ut.

Mamma er jo en slik som aldri kaster ting som kan brukes. Hun fant en uåpnet pakke med shampo og balsam hos deg, og sendte den til meg.
Jeg har vel arvet noe av "greiene" hennes, så jeg fikk for meg at jeg derfor var nødt til å bruke dem, siden de tross alt kom fra deg. Og når de så ble tomme klarte jeg ikke kvitte meg med tomemballasjen på svært lang tid. Har du hørt noe så tullete?
Det verste er at produktene var elendige, pappa. Hahaha!

Digresjon, unnskyld. Hvor var jeg?
Jo, du sitter altså der på stamstedet og ser ut av de store vinduene mens du småprater og ler med flyplassgjengen (hvis ikke jeg husker feil så sendte de blomster til begravelsen din, med trykt på der det var hilsner fra nettopp dét - Flyplasskameratene), du drikker kaffen din, sjekker klokka for når du skal ut til farmor og bess for å spise middag.
En eller annen gang i løpet av formiddagen ringer jeg deg for å gratulere med dagen.
Jeg spør deg samtidig om du har vært hos legen i det siste, og får bekreftet eller avkreftet, alt ettersom.
Vi snakker litt løst og fast i noen minutter før vi legger på, og jeg går tilbake til min halvbekymrede tilværelse. Kanskje nettopp dette vil være den siste fødselsdagen, eller den siste samtalen.

Men den siste fødselsdagen hadde du for ett år siden..
Jeg har nettopp sendt en sms-gratulasjon til ditt mobilnummer, som ikke lenger er i bruk.
Det kan jo ikke skade i alle fall.

Takk for de 28 årene vi hadde. Og takk for det siste året vi ikke fikk. Det har lært meg mye om meg og om deg, og om livet.

Pappa kom hem

På fredag dro vi ned til Langesund for å tilbringe helgen hos mamma. Jeg, Niels og alle barna.
Det hadde vært noen harde dager og vi var vel klar for en "pause". Litt avlastning fra barnemas og kjas, rett og slett.
Mamma er utrolig snill og god med både oss og ungene, så vi fikk endelig sovet ut litt, både lørdag og søndag.

Som du kanskje husker fra jeg var liten har jeg alltid sunget på bilturer. Det roer "nervene" mine å gjøre det, av en eller annen grunn. Jeg blir i alle fall ikke like fokusert på å følge med på trafikken, mens jeg ser fare hvor enn jeg titter.
En sang som plutselig poppet opp i hodet mitt var Taubes "Pappa kom hem".
Og da begynte tankene å løpe løpsk med meg.

Jeg husker da jeg var liten og pleide å synge denne sangen sammen med mamma, mens vi ventet på at du skulle komme hjem fra jobb.
Jeg satt på kjøkkenbenken, mamma lagde middag, og vi sang.

Pappa kom hem!
För jag längtar efter dej
Kom innan sommarn är slut
lilla pappa
Åskan har gått
Och om kvällen blir det mörkt
Stjärnorna syns nu på himlen igen

Allt jag vill ha är ett halsband av korall
Ingenting annat det kostar för mycket
På våran tomt är det nu så mycket bär
Och fullt med ungar
Har fåglarna där

Detta har jag skrivit nästan bara själv
Och jag ska börja i skolan till hösten
Pappa kom hem
Jag vet något som du får
Nu slutar brevet
Från din
Elinor

Sårt, vondt, klump i magen, oversvømte øyne. Hver eneste gang jeg synger denne sangen. Og jeg har sunget den ofte for Mattias de siste 7 årene. Det er og blir det samme, og hver gang må jeg kvele gråten. Nå mer enn noensinne. Enkelte ting er evige, pappa.
Du er savnet.

For 7 år siden

Det var i slutten av september han skulle komme. Termindatoen var 21 eller 23 september, mener jeg å huske.
På denne dagen vagget jeg rundt, noen dager på overtid, forventningsfull og både spent og rolig samtidig. Det skulle ta enda en uke pluss før han kom, men dette var tiden. Den siste tiden min som barn.

Ikke fordi man faktisk er barn når man er 22. Nei, jeg mener det på den måten at det er et så markant skille mellom før og etter, når man får sitt førte barn. Det føles som at livet før man får barn hører barndommen til. Fra det øyeblikket de fødes så er ens egen barndom over, og en annens starter. Man blir sin egen mor og far. Man er der de var, for 22 år siden.

Det føltes nesten litt surrealistisk. Jeg lurte på om det var slik det var for dere også, da mamma og du fikk meg. Var det like rart for dere å plutselig være den som trøster, og ikke den som mottar trøst?
Fortsatt syns jeg det kan være snodig. Når jeg ser meg selv utenfra i et kort øyeblikk, som mor, som livsledsager, som arbeidende kvinne.. Jeg ser at jeg er voksen, jeg ser at jeg snakker som en voksen, tenker som en voksen.
Allikevel tar jeg meg selv i å bli forbløffet og lurer på hvordan jeg får det til. Jeg som egentlig har hesteplakater og Pennyklubb-bøker i hylla på rommet mitt.
Jeg som kommer tuslende inn til mamma og pappa på natten for å sove i deres seng.

Den tryggheten og varmen som omsluttet meg når jeg fikk krype under dynen til mamma eller deg.. Den er det nå jeg som står for, for et annet lite menneske som ganske snart blir 7 år gammel.
Nå er det jeg som trøster, forhandler, oppdrar og er det viktigste mennesket i livet til den vesle gutten. Og jeg gjør det stort sett uten problemer. Det er ikke verst, pappa.

Innlegg nummer 20 og her skjer det ting

Det nye garderobeskapet er på plass. Ikke helt der jeg hadde planlagt og ikke helt den størrelsen jeg bestilte, men jeg skal ikke surmule for det. Jeg har plutselig et sted å gjøre av klærne mine! Jubel og lykke!

Barnefrihelg har vi hatt denne helgen, Mattias ble syk hos pappan sin og blir derfor værende der til i morgen. Så vi har enda en kveld uten unger. Og den skal tilbringes med å rydde inn klær i den nye garderoben og kanskje vaske litt også. LIvet i Oslo begynner å ta form. Jobb, garderobe, hund og fin familie. Og så syvseteren vi kjøpte i sommer. Som det har vært litt krøll med, og som stopper og starter litt sånn som det passer den, men pyttsann. *tenker positivt*

Heimen begynner å bli mulig å leve i. Det er ennå uendelig mye å gjøre, men mye er kastet og mye er ryddet på plass, og skittentøysdunkene (ja, dunkene i flertall) har synlig bunn for første gang på lenge. Kanskje for første gang, når jeg tenker meg om.

Jeg har masse fine planter nå som utendørssesongen snart er over og det er klart for høstkos inne.

Timmy er straks 7 mnd og er en fantastisk snill hund. Han er selvsagt valperampete, men ikke ille sammelignet med mange andre hunder. Han er en drøm å ha med på tur og ligger pent i buret sitt når han blir plassert der. Så langt har han ikke ødelagt noen sko eller møbler. Men en og annen bamse og toalettpapirrull har det jo gått med.

Nå skal jeg rydde videre. Ville bare innom og si hei og gi en statusrapport.
Vi snakkes snart!

Var det egentlig den nittende?

Du døde 20. desember ifølge legen. Jeg har alltid lurt på om det egentlig var den 19.
Det spiller jo egentlig ingen rolle, det er bare slike små detaljer man gjerne skulle visst med sikkerhet, men som man aldri får vite.
I morgen er det uansett 9 mnd siden du ble borte. 9 mnd og 4 dager siden jeg så deg for siste gang.

Det er litt berg-og-dalbane, pappa.
Idag er jeg veldig lei meg over at du er borte. Jeg vet ikke hva det kommer av. Kanskje er det hormonene mine som løper løpsk, eller kanskje er det fordi jeg har død og sorg så tett innpå meg på jobb av og til?
Slik som i dag, da familien til en gammel mann kom inn for å bestille blomster til bisettelsen hans kommende mandag. Det var enken, barna, barnebarna og til og med noen små oldebarn. Og alle skulle ha blomster til bisettelsen.
Det var de triste ansiktene, de slitne øynene som søkte trøst og de lave stemmene.. De var for kjente og satt meg 9 mnd tilbake i tid. Og der ble jeg visst værende helt til jeg kom hjem fra jobb og kunne gråte skikkelig ut.
Jeg savner deg så veldig mye..

Fra en ting til en annen.
TV-et ditt sluttet å virke for noen uker siden. Idag ringte jeg elkjøp og spurte om du hadde kjøpt den der, for jeg har jo ikke kvitteringen din.
Og de fant deg i systemet, TV-et kjøpte du i 2005, så nå får vi reparert den på garantien. Det var en lettelse!

29 år og 1 dag

Igår ble jeg 29. Min aller siste fødselsdag som ung. Neste gang feirer vi at jeg er gammel. Og det er strengt tatt ikke noe å feire, spør du meg.
Veldig fint om jeg får lov til å bli 30 altså, men tanken på at jeg ikke lenger skal være i 20-årene er ikke fullt så fin. Det må jeg bare innrømme.

Jeg savnet den sedvanlige bursdagsgratulasjonen på sms, med lyd og bilde, fra deg i går. Men dagen ble veldig koselig allikevel.
Jeg fikk frokost og gaver på sengen av Niels og Mattias.
Fra "ungene" fikk jeg 2 deilige pledd og så hadde Niels kjøpt splitter nye Alfa-fjellsko til meg. Røde sådanne. Nå gjelder det bare å få gått dem inn.
Så gjorde vi masse husarbeid, siden vi skulle ha svoger og svigerinne m/avkom på besøk.
Og så kom mamma på overraskelsesbesøk! Det gjorde virkelig hele dagen min.
Hun skulle til og med overnatte! Det er ikke verst, hva? Mamma som helst ikke beveger seg mer enn max en mil eller to vekk fra Langesund.
Niels lagde bløtkake og vafler, som spiste jeg meg kvalm/mett på, for det hører jo med.

Jeg kjente plutselig lukten av deg i dag. Den kom helt ut av det blå mens jeg holdt på med et eller annet i gangen eller på kjøkkenet. Den var intens, og det satt meg litt ut. Mamma, som tror helt og fullt på slike mennesker som er på TV, som snakker med døde folk og videreformidler beskjeder til pårørende, mente det garantert var deg som var her. For det hadde hun lest i en bok og sett på TV.
Jeg misunner hennes evne til å la seg overbevise. Tanken på at du er her og passer på oss er en fin tanke. Men jeg vet ikke om jeg er like.. Hva skal jeg kalle det? Naiv blir feil, godtroende blir også feil.. Ja, bare det å virkelig tro på disse tingene. Være overbevist. Det skulle jeg gjerne vært.
Jeg håper, men våger ikke tro.

Svogeren og svigerinnen har forresten kjøpt seg leilighet rett i nærheten her. Vi gleder oss masse til å få dem i samme by, siden vi ikke har hatt noe familie her i Oslo. Nå kan vi snart gå når vi skal besøke dem, og ikke kjøre helt til Drammen. Det kan bli mang en lang og fuktig helgenatt der nede i løpet av høsten/vinteren, kjenner jeg.
Og som om ikke dét var nok flytter Niels sin eldste og beste kompis inn i tredje etasje her hvor vi bor. I samme oppgang og det hele.
Han, hans sønn og den nye samboeren og hennes sønn flytter inn i oktober, og kommer til å bli veldig fint, tror jeg. Det trengs mer unger i nabolaget! Her er jo nesten bare eldre mennesker, skjønner du.
Det eneste aberet med å få så gode venner nesten vegg i vegg er at vi faktisk må begynne å holde det ryddig her. Til enhver tid. For herette kan det jo dukke opp noen nå som helst. ;-)

Så. Det var vel alt jeg hadde på hjertet i dag, tror jeg. Håper du har det fint og er glad.
Du er savnet.

Enkelte ting er man rett og slett ikke forberedt på

De siste dagene har gitt meg etpar aha-opplevelser. Ting jeg trodde jeg var sikker på har vist seg at de ikke var slik allikevel. Men det går bra. Jeg lar det ikke gå så innpå meg som jeg sikkert ville gjort for et år siden.
Jeg kan takke Niels for det. Han er en fin mann. Antageligvis den fineste jeg kunne fått. Han ser av og til litt klarere enn meg, og han har sagt det til meg flere ganger, men jeg har nektet å høre på han. Jeg er en slik type som tror godt om de fleste, selv når de sårer eller skuffer meg, men nå har jeg åpnet øynene og ser virkeligheten slik den faktisk er.
Og det er bra. Det betyr at jeg lærer. Og læring betyr fremgang.
Så jeg går fremover. Ikke bakover eller til siden. Og jeg føler meg bra.

Dagene mine er nesten litt for spennende for tiden. Vi har mange baller i luften og det betyr at det ikke blir så mye tid til tankearbeid og egentid som jeg egentlig har behov for, men i natt har jeg hatt behov for å tenke litt og klokken nærmer seg 0100 nå, så det blir nok en veldig lang dag på jobb i morgen. Men det får gå.

Camilla har mekket sammen en liten videosnutt med bilder av oss og deg. Jeg ble ganske lei meg da jeg så den, men av og til er det godt å være lei seg, merkelig nok. Jeg ser deg, og hører latteren din, i hodet mitt, og jeg savner deg veldig.
Savnet vil aldri bli borte, og selv om jeg forsøker å tro på at vi en dag skal treffes igjen, så virker det uendelig lenge til. Det er så mye som skal skje uten at du er med på det. Kanskje blir jeg tante en dag, kanskje blir jeg mamma igjen en dag, barna skal vokse og bli store, konfirmere seg, gå på skoler, ta eksamener, gifte seg, få barn.
Og du er ikke her til å oppleve det sammen med oss.
Men kanskje sitter du på sidelinjen og følger med allikevel?
I så fall vil jeg si at jeg skal gjøre så godt jeg kan, resten av livet.

Natta, pappa. Jeg er glad i deg.

Dette føler jeg nå

Trist, lei, frustert, sliten, skuffet og litt redd.
Det er ikke pga deg, men pga noe som skjer i livet mitt i disse dager.
Jeg trenger hjelp til å få orden på det. Kan du hjelpe meg?
Hva skal jeg gjøre?

Vil jeg noensinne orke å se dem?

Vi har mange gamle "super-8" filmer liggende. Du og mamma filmet oss mye da vi var små, Camilla og jeg.
Jeg har ikke sett på de filmene på mange, mange år. Sist gang jeg så dem begynte jeg å gråte og bestemte meg for at jeg ikke orket å se dem igjen.
Årsaken til det var deg, pappa.
På filmene var vi en familie, alle 4. Du var glad, jeg var glad, mamma var glad.
Du holdt meg, badet meg, lekte med meg, var pappan min. Slik jeg husker du var før det katastrofale skjedde.

Jeg vet jo ikke engang hva det katastrofale var. Eller når det skjedde. Jeg vet bare at en eller annen gang i løpet av mine første år på barneskolen ble livet annerledes. Du ble annerledes.
Jeg var jo pappajente en gang. Når sluttet jeg å være det? Kanskje begynnelsen på slutten startet omtrent da filmingen med 8 mm-kameraet stoppet opp? Var det da det begynte å rakne?

Som sagt så bestemte jeg meg for at jeg aldri ville se familiefilmene våre igjen. Jeg ble så trist av å se oss slik, så veldig langt unna dagens (den gang, for 10 år siden ca) bilde av oss.
Jeg brukte mye energi på å være sint på deg for 10-15 år siden. Du hadde gjort meg vondt i mange år. Ga meg aldri anerkjennelse for noe. Aldri skryt, aldri godord. Bare kjeft og lusinger og alltid beskjed om at jeg ikke var god nok. Ikke på skolen, ikke hjemme, ikke noe sted.
Og bildet av den snille pappan min på filmlerretet ble så fryktelig vondt. Hvorfor kunne du ikke bare forblitt den mannen? Hva galt hadde jeg gjort?
Slik følte jeg det.

Jeg gjør ikke det lenger. Ikke på et intellektuelt nivå i alle fall.
Men jeg ønsker jeg hadde hatt mer tid med deg. At du bare en eneste gang hadde fortalt meg at du var glad i meg. Jeg vet jo at du var det, men skulle ønske at du fortalte meg det allikevel.
Summen av alt dette gjør at jeg fortsatt ikke klarer å se filmene. Det er fortsatt for nært og sårt, og jeg lurer på om det vil slutte å være det.

Et av mine første barndomsminner er fra loftsleiligheten i Porsgrunn. Mamma lager middag, jeg sitter på kjøkkenbenken ved siden av henne og vi synger "Pappa kom häm" (E. Taube) og venter på at du skal komme hjem fra jobb.
Den sangen er spesiell for meg, og uansett hvor ofte jeg har sunget den for min egen sønn de siste 7 årene så får jeg klump i halsen og må blunke vekk noen tårer.
Mine barndomsminner er bittersøte, men jeg ville ikke vært dem foruten..

Hverdagen som ble "kastet" på meg

Sommerferien ble brått avsluttet og jeg fikk en pangstart på arbeidslivet som lærling. Det har vært 2 knalltøffe uker hvor jeg har måttet venne meg til et helt nytt tempo, og det har ikke gått helt knirkefritt, må jeg innrømme. Den første uken var så slitsom at det nesten ikke var til å holde ut, men den neste ble litt bedre. Jeg satser på at den kommende uken blir enda litt lettere, for jeg trenger masse ekstra energi når jeg nå må gi meg i kast med leiligheten.

For det flyter her. Virkelig flyter.
Kaos.
Og det gjør jo selvsagt sitt på både energinivået og humøret. Ingen har det hyggelig i en svinesti. Og når det i tillegg er hundre prosjekter som er påbegynt, men aldri avsluttet, rundt en.. Ja, la oss bare si at psykiatrisk avdeling egentlig ikke er mer enn et besøk unna.

Siden sist har det vært begravelse, skolestart, jobbstart, taktekking, unger og alt mellom himmel og jord. Niels jobber mye for tiden. Jeg er veldig ofte alene med ungene i ukedagene, så nå var det deilig med en helg sammen her hjemme, alle 6 (pluss hunden, da).

I dag, søndag, tok vi med oss ungene og Timmy til skogs.

Det var gråvær og litt yr, men det var helt skjønt å komme seg ut i frisk luft. Hadde det vært fredag og ikke søndag hadde vi nok tatt med oss telt og soveposer og tilbragt hele helgen ute, men da vi hadde en del andre ting å gjøre i helgen også, så ble det bare med en liten dagstur ut.
Vi storkoste oss. Ungene hjalp meg med å samle inn materialer til en dekorasjon jeg ville lage når jeg kom hjem, og Timmy badet opptil flere ganger. Både i Sognsvann og i diverse myrhull.

Båndtvangen er over for sesongen og jeg var veldig spent på hvordan den ville bli å slippe han løs i skogen. Han er 6 måneder og litt av en bajas, så jeg fryktet at han rett og slett skulle få ferten av et rådyr eller en hare og så bare sette avgårde. Jeg trodde kanskje at han kom til å forsvinne slik at vi måtte vente på han i timesvis, men dengang ei. Han løp rundt som en villmann hele tiden, men aldri lenger unna enn at han kunne se og høre oss.
Det var en fryd å se han slik ute i naturen. Han var i sitt rette element og fikk brukt alle sansene sine.
Da vi kom hjem ikveld var han gjennomvåt og utslitt og sovnet på ca 3 minutter etter å ha kommet inn døren. Vesle tassen.. Jeg er så glad i han, pappa! Og jeg skulle ønske du kunne fått truffet han. Han er brun over hele kroppen, og litt sort på ørene. Han har klare, blanke øyne (som jeg kalle knappeøyne fordi de skinner som 2 blanke knapper), perfekte nye tenner og de korteste bena. Større hunder ser nesten rare ut med de lange bena sine nå som jeg har vent meg til de søte bena til Dachshundene. De er helt perfekte.

Jeg savner å høre stemmen din, pappa. Jeg tenker på deg hver eneste dag. Lurer på om du noensinne tenker på meg, om du finnes der ute et sted. Om du er bevisst på noen som helst måte. Om det finnes noe etter døden. Om du tenker på meg av og til. Om vi kommer til å treffes igjen en dag.
Jeg håper det.

Liten, men stor

Jeg har mye å være redd/engstelig for, pappa. Det jeg frykter mest er at det skal skje noe med Mattias. Han blir snart 7 og er liten, men kjempestor. Han begynner i andre klasse denne høsten, og nå har han begynt å gå til skolen helt alene.
Jeg har hjertet i halsen, selv om jeg vet at 99% av veien er helt trygg med liten biltrafikk. Men så er det dette ene krysset. Et lyskryss over Vækerøveien, og denne veien er tungt trafikkert, spesielt på morgenen.
Jeg stoler på at han gjør de riktige tingene. At han trykker på knappen og venter på grønn mann. At han ser fra side til side før han går. At han rekker ut hånden før han krysser veien. Alt for å være på den sikre siden.

Men jeg kan ikke kontrollere at alle bilistene gjør det de skal. Det finnes nok idioter som kjører for fort. Som kjører på rødt. Og det gjør meg fryktelig redd. Og kvalm. Jeg blir kvalm av denne frykten.

Rykk tilbake til start

Så sitter jeg her igjen. Med mine "eksistensielle" spørsmål, min usikkerhet rundt hva som skjer i det øyeblikket vi dør.

Ellen gikk bort i dag. Hun forsvant gradvis ut av livet foran sine nærmeste, midt på dagen.
En snill bestemor er borte. Hun etterlater seg mann, barn og barnebarn som i lang tid fremover kommer til å føle tomrommet jeg har hatt som reisefølge det siste halve året.

Jeg kjenner nå at det er mye, mye lettere å leve med det faktum at jeg ikke lenger har en levende pappa. Når jeg ser meg selv i forhold til hvor min sønns familie står i dag, ser jeg at jeg tross at har gått videre. Det er sårt og vondt ennå, men ikke på den samme, lammende, hjerteskjærende måten. Sjokket har lagt seg, og istedet for å tenke på deg i nåtid tenker jeg på deg i fortid. Jeg sier ikke lenger (i alle fall ikke så ofte) "Pappa er ditt eller datt". Jeg sier "Pappa var..." Det er stor forskjell på de to tingene og det tar tid før man venner seg til å snakke om et menneske i fortid.

Allikevel hender det fortsatt at jeg slår nummeret ditt. I håp om å høre stemmen din gjennom ringelyden.

Dårlige nyheter

Nå mister Mattias enda en besteforelder, pappa.
Farmoren hans ligger for døden i dette øyeblikk. Hun er bare 57. Hadde bursdag for en uke siden, og skulle hatt mange år foran seg sammen med barnebarna som hun forguder.

Jeg gruer meg så til å gi han nyheten i morgen tidlig. Hun dør sannsynligvis nå i løpet av natten, med barna (og deres partnere) og mannen sin ved sin side. Hun er redd og forstår ikke hva som skjer eller hvorfor hun må være der og M sier at hun bare vil at de skal ta henne med hjem.
Men det kan de ikke. Hun har tarmslyng og legene kan ikke gjøre noe mer for henne.
Akkurat nå venter de på at hun skal ta sitt siste åndedrag. De venter på livet uten en mamma og en livsledsager.. Jeg tenker på dem og har det vondt med dem.

Hva skal jeg si til Mattias? Hva skal jeg gjøre for å gjøre dette lettere for han?
Han har vært så sint etter at du ble borte. Og så livredd for døden. Spesielt redd for at jeg eller pappan hans også skal dø.
Han har grått seg i søvn mang en gang, ser du. Og jeg husker så godt den redselen.
Jeg pleide nemlig også å være så redd som han har vært nå.
Det er spesielt en bestemt drøm jeg husker. For jeg hadde den om og om igjen.
Den handlet om deg. Du døde. Jeg orker ikke gå inn på detaljene en gang, for den drømmen får meg fortsatt til å bli opprørt og redd. Enda du faktisk er død nå.

Dette skal ikke handle om deg nå, så jeg hopper tilbake til nåtiden. Eller fremtiden/morgendagen.
Jeg vet ikke om jeg bør vente med å fortelle han dette til etter at han har vært på SFO i morgen, så han får lekt og hygget seg litt før de grusomme nyhetene, eller om jeg skal fortelle det i morgen tidlig og holde han hjemme fra SFO.
Hvordan skal jeg kunne vite slikt. Jeg er jo ikke flink til slikt. Jeg føler meg ikke flink nok i alle fall.
Jeg inbiller meg at det beste er å være åpen og ærlig. Men det er vanskelig, for jeg vet jo at han kommer til å reagere med sorg som han forsøker å kamuflere under både sinne og likegyldighet. Han prøver alltid å skjule tårene sine, den lille gutten min, når det virkelig er noe som er vondt.
Ikke i det daglige, når han blir sur og grinete over at han ikke får bestemme hva og hvor og når og slikt.. Nei, han blir slik når det er snakk om virkelige sorger. Virkelige følelser. Slik som da du døde.
Og det er vondt å se på.
Jeg elsker ungen min, pappa. Jeg vil ikke at han skal ha det vondt,
men jeg kan ikke forhindre det nå. Jeg kan ikke redde farmoren hans.
Ikke engang legene på sykehuset kan det.

Ta vel imot henne, vil du? Om det er slik at du er der og venter, langs den veien min "svigermor" nå skal gå.

Nå snur det

I løpet av noen få dager har sommeren brått snudd og gradene har krøpet nedover. Det går mot høst og den årstiden du vet. Jakta starter. Jeg tenker ekstra mye på deg nå.
I natt slet jeg med å få sove, så jeg ble liggende å tenke på hvordan livet var for ett år siden.

Vi var midt i oppløpet, med oppussingskaos og flytting fra Skien til Oslo. Det var i disse dager at jeg så deg for nest siste gang. Tenk det.
Huset var tømt. Bare en stol i stua. Du hadde på deg khakifarget shorts, hvit t-skjorte og vesten din. Du kunne knapt gå, og hadde en bandasje på leggen. Tidligere på sommeren hadde du vært innlagt på sykehuset med såret som ikke ville gro. Rosen, tror jeg det var.

Jeg hadde dårlig samvittighet for det der. Du ringte for å si fra at du hadde blitt lagt inn, du fortalte som var problemet, og jeg sa: "Lov meg at du ringer hvis du trenger noe eller vil ha besøk." Men jeg hørte ikke noe mer fra deg, og så forsvant jeg inn i oppussingskaoset og mitt eget liv.
Jeg burde jo ha troppet opp med blomster og frukt og alt sånt.
Men i løpet av en ukes tid var du hjemme igjen, og livet fortsatte.

Uansett, du var innom for å se hva vi hadde fått gjort. Med beinet ditt og bandasjen og den slitne, tunge kroppen din.
Du nikket anerkjennende og syns vi hadde jobbet steinhardt.
Da du skulle gå måtte jeg bære en tung metallgreie for deg fra garasjen og bort til bilen din (den går som en klokke, bare så du vet det!), for du orket ikke selv.
Og så dro du. Jeg visste ikke at det var nest siste gang.
Noen dager senere flyttet jeg fra huset. Barndomshjemmet som en gang var ditt hjem også.

De neste 4 månedene kom og gikk på et blunk.
Jeg ringte deg ukentlig. Bare for å sjekke at det var liv i deg. Når du ikke tok telefonen ble jeg umiddelbart litt engstelig, men roet meg fort så snart du ringte opp igjen.
"Er det liv i deg? Er alt bra?" pleide jeg å spørre. Og du lo og svarte ja.
Jeg spurte om du hadde vært hos legen i det siste, og hva legen hadde sagt? Jeg ymtet frempå om at vi burde starte en sånn slankekur sammen, du og jeg. For Gudene skal vite at jeg slekter på deg og ikke mamma.
Men på deg gikk det inn det ene øret og ut det andre.
Jeg tror du hadde gitt opp. Jeg tror du var ferdig med kroppen din og lot livet skje av seg selv.

Jeg traff deg igjen den helgen. 16 desember. Bare 5 minutter. Men jeg traff deg. Jeg hørte deg.
"Komer du ikke inn en tur?"
"Nei, jeg må hjem til håndballen begynner."
Jeg spurte om helsa, du svarte ærlig og jeg fikk et lite innblikk i tilstanden.
"Men ikke si noe til C. Det er ikek nødvendig å bekymre henne." sa du...
"Du vil ikke komme innover til oss i Oslo i jula, da?"
"Det tror jeg ikke at jeg orker, Anette." svarte du. Og jeg skjønte så godt hva du mente.
"Kanskje vi heller kan komme nedover og så kan du og jeg og Mattias og Niels besøke farmor og Bess?"
Det ville du gjerne. Og jeg nikket.
Selv om jeg kjente på meg at det ikke ville bli noe av.

4 dager senere fikk jeg telefonen.
Jeg husker at jeg sa "Kunne han ikke bare ventet til over jul, da?" før det slo meg som en klubbe i magen. Du var borte.

Og fortsatt lurer jeg på om du var redd. Om du var lei deg. Om du tenkte på oss. Om du i det hele tatt rakk å tenke eller bli redd.
Jeg frykter døden, pappa. Jeg er slett ikke sikker på om jeg hadde klart å være tilstede ved dødsleiet ditt, om alt hadde foregått på sykehuset, slik det så ofte gjør for andre.
Men jeg er så lei for at jeg ikke fikk sett deg vel avgårde.
Jeg er så redd for at du kanskje ikke visste at jeg ville komme til å savne deg.

Ferieoppdatering

Vi er i feriemodus nå.
Har vært på campingferie med ungene og hunden og marsvinene.
Jeg husker ikke lenger om du pleide å være med da vi var små.
Jeg har ikke noe minne om deg i den settingen i alle fall.

Uansett; vi har kost oss veldig. Ligget på stranden fra morgen til kveld. Spist masse god mat og godteri og drukket øl og vin.

Vi har vært en snartur i Langesund også. Bildet av S henger på veggen der. Mamma er veldig glad i det. Jeg syns ikke bildet ligner på S, jeg, men det spiller jo ingen rolle. Du likte det og nå er det hun som liker det.

Eksamensresultatet kom i posten. Jeg fikk en veldig, veldig god karakter! Hvilken lettelse!
Håper du er like fornøyd som jeg er.

Så jeg ikke glemmer det

Legger inn dette diktet her. Jeg vil ikke miste eller glemme det.
Håper du vet at jeg tenker på deg.

Jon Østeng Hov, Skal hilse fra fjellet:

"Skal hilse fra fjellet jeg kommer med bud;
det lyste så herlig der inne.
På floene vogga myrduna brud,
mens vindene lekte så linne.

Det lét i kvar busk,
det var slikt et kor,
og sang til mitt øre seg søkte.
Og rypa, min elskede, møtte mitt spor,
hvor sti langs med bekken seg krøkte.

Det glitret i stryket,
det blinket i vak,
og gleden i brystet mitt bruste.
Over aurete botn storfisken rák,
mens fjellbrisen vasskorpa kruste.

Værhardt sto fjellbjørka,vindvridd og låg,
men nevera trivelig smilte.
Og under dens lauvheng med glede jeg såg,
at villrenen stille seg kvilte.

Skal hilse fra fjellet - det evige land, hvor moskus og jerven har bolig.
Min lengsel dit inn er blitt som en brann.
Kun der får jeg fred og blir rolig. "

Stillesitting

Det gjør jeg i dag. Jeg sitter helt stille og kaster bort tiden min på ingenting.
Siden sist har livet vært fullt av, vel.. Livet. Bilen kjøpte vi. Godt kjøp, sier N. Han er veldig fornøyd og er litt som kongen på haugen når vi biler rundt med hele familien.
Bilen har plass til 5 barn, hundebur, marsvinbur, bagasje, N og meg selv og enda litt til.

Vi har hatt en liten miniferie i noen dager. Kjørte den nye bilen vår til hjemlige trakter, overnattet 4 netter i Langesund. Besøkte venner og familie. Slike ting, du vet.
Vi reiste hjemover for å jobbe i hagen min. Noen trær hadde blåst overende i hagen (takk gudskjelov for at de ikke traff huset eller folk!!) og det måtte ryddes opp.

Leieboeren min er jo alenemor osv så vi måtte brette opp ermene og ty til motorsagen. Dvs. N i alle fall. Jeg var mest med som pynt, tror jeg.
Jobben tok etpar dager, men innimellom hadde vi tid til å kose oss veldig.
Vi var på stranden med ungene og hunden.
Vi var i badeparken hele tirsdagen.
Vi har grillet i regnet.

Sittet foran utepeisen med noe godt i glassene.

Vi har egentlig gjort alle de tingene man bør gjøre i sommerferien. Komprimert ned til et lite format, selvsagt, men det har vært veldig fint.
Neste uke setter vi nesen sørover igjen. Hele bøtteballetten på camping i en uke. Været bør pokker meg være eksepsjonelt!

Skal vi se.. What else is new?
Ikke noe spesielt, tror jeg. I forrige uke var det et halvt år siden du rundet hjørnet. Jeg tenkte på deg da (dvs. det gjør jeg jo hver dag) og var enig med C om at tiden etter at du døde har gått fryktelig fort.
Jeg skjønner, uten å ville det, at du hadde fått nok.
Jeg savner deg. C også, selv om hun ikke sier så mye.

Du føles fjernere for meg nå. De første ukene og månedene var jeg så inne i sorgen at jeg nesten pustet deg, men nå, når sorgen har lagt seg og livet har gått videre kjenner jeg at du blir litt fjernere. Det er både lettende og vondt.

Allikevel er du pappa og jeg ser deg hver gang jeg ser meg selv i speilet.

P.S.
Jeg sliter med å besøke graven. Jeg vil ikke se den steinen. Jeg vet at den er fin, men den er ikke deg. Den er dem. Og da blir det så meningsløst. Du forstår hva jeg mener, ikke sant?

Jeg tror vi har funnet den nå, fattern. Bilen, med stor B.
Det er rart hvordan en bil kan føles så riktig, men det kan den altså.
Jeg har sett den for meg, bilen som liksom skal åpne veiene for oss.
Alle de praktiske løsningene er på plass. Det er rom for både mennesker og dyr og litt til.

Jeg kan ikke love at vi skal behandle den like pent som du gjorde med den nye bilen din, men jeg skal prøve. Problemet er bare det at 4 unger og hund som regel kompliserer ting litt. Det nytter ikke å ble dem la vær å tråkke på "dørstokken", skjønnner du.

C har beholdt bilen din. Det er litt rart å sitte på med henne. Jeg lurer på om hun syns det er rart å sitte der du satt, så stolt over at du endelig hadde en topp moderne, fin bil, men jeg tør ikke spørre henne. Hun ville nok sett på meg med spørrende øyne og lurt på om det har rablet fullstendig for meg.
Men slike ting tenker jeg på.

At ett menneske dør er uvesentlig. Det skjer stille og ubemerksomt. Dagene fortsetter, folk lever sine liv, haster til og fra steder, helt uvitende om hullet som aldri vil fylles.
Jeg ser tomrommet, selv om få andre gjør det.

Nå tordner det, pappa.
Om ikke så mange år, når jeg er ferdigutdannet, skal jeg flytte hjem til huset vårt igjen.
Da skal jeg sitte ute under markisen i sommerregn og torden og tenke tilbake på de sene kveldene (eller var det tidlig nettene?) vi tilbragte på veiene for å finne den beste plassen å se lynet fra. Du, jeg, mamma, C og sambo.
Jeg holder fast ved slike minner og lar de andre bli uvesentlige.
De er uvesentlige. All negativitet er uvesentlig.

Når jeg dør så ønsker jeg meg en diger fest der du er. Da vil jeg treffe alle på nytt. Jeg vil ete godt uten å være redd for å bli enda tykkere, jeg vil høre musikk, jeg vil le.
Først har jeg lyst til å leve et langt liv, men etter det vil jeg feste inn i evigheten. Uten sorger, uten anger, uten savn.

P.S.
Om det nå er slik at det faktisk er noe etter dødsøyeblikket, kan du sende en hilsen fra meg til Ns' far. Si at jeg er lei for at jeg bare var 2 år da han døde, for jeg skulle gjerne ha blitt kjent med han. Si at N savner han og at vi snakker ofte om han.
Jeg regner med å se han på festen!

Ny, brukt bil

Vi holder på å kjøpe oss bil. 7-seter må vi ha. N har virkelig ikke mye peiling på bil, og det har ikke jeg heller. Vi er antagelig de mest lettlurte bilkjøperne en lykkelig bilselger kan komme over har jeg innsett.
Ja, jeg skal si meg fornøyd bare vi får en bil som rommer oss alle, som går når vi starter den og som har lys og fungerende bremser. Det andre er egentlig bare tilleggsutstyr.

Vi ankom dette noe sjabre industriområdet i Groruddalen et sted for å se på denne bilen vi vurderer.
Jaha, tenkte jeg. Hva nå? Er det meningen at jeg skal åpne alle dørene, se inni, stryke over den på utsiden, spørre noen spørmål om rust og sånn? Er det slik det gjøres?
Så jeg gjorde det. Gikk rundt hele bilen. Nikket. Sa ikke et ord. Gned meg litt på haka.
Det var en pakning i.. Noe som het Manifoilen? Noe med overgang fra motor til eksosanlegg, ifølge den veldig lite bilkjente N. (Du vet sikkert hva jeg snakker om her.)
Ja, uansett. Den må byttes, men ellers er bilen velholdt sies det.
Jeg vet ikke hva en velholdt bil er. Vasket og støvsuget ofte? Polert en del?
Jeg syns nå den så litt møkkete ut, jeg. Spesielt inni hullene der hvor ¨hjulene er.
Men det kan jeg jo vaske selv.

Nok om bil. Det er jo klart som dagen at jeg har god greie på motoriserte kjøretøy.

PS.

Jeg savner deg.
Det kunne i det minste vært telefonisk forbindelse mellom her og der.

Et intenst løp er over

Jeg er ferdig, pappa!
Jeg overlevde eksamen. Såvidt, må jeg tilføye.
Privatisteksamener er ikke som andre eksamener, har jeg skjønt.
Man kan ikke regne med å kunne spørre om så mye, man kan ikke regne med å få de riktige opplysningene.
Jeg jobbet iherdig og kjempet mot klokka. Det er den mest omfattende oppgaven jeg har sett innenfor dette faget.
Vi har jobbet med tidligere gitte eksamener hele året igjennom, og i forrigge uke hadde vi prøveeksamen. Den var halvparten så stor, og allerede da slet jeg med tiden.

Men jeg syns jeg klarte meg sånn noenlunde bra. Jeg lagde gode skisser, jeg skrev 10 sider og følte en stor lettelse da jeg var ferdig akkurat i tide (vel, jeg rakk ikke skrive hele materiallisten på slutten der, men pytt. Det var uansett en dråpe i havet)..
Lettelsen varte dog ikke lenge. Den ene eksamensvakten som skulle hjelpe meg å samle sammen alt materialet riktig fikk plutselig problemer. Jeg kunne jo ikke levere de skissene, for de hadde ikke stempel! Og hvorfor hadde ingen sagt fra til meg at jeg måtte bruke kladdearkene med stempel på til skissearbeidene også?
Jeg tenkte jo ikke på det. Kladdearkene brukte jeg til kladding av det skriftlige. Tegninger og slikt tegnet jeg på skikkelige tegneark.
Man bruker for faen ikke tynne, dårlige kopiark til eksamensinnlevering i tegning/form/farge! Slike tegninger produserer man på dertil egnede underlag, ikkesant?

Etter mye om og men tok de i alle fall imot eksamenen min i sin helhet og jeg tuslet fortvilet ut etter å ha fått beskjed om at sensor antagelgvis ville stryke meg pga fusk, siden tegningene mine ikke var korrekt stemplet.
Jeg var helt på gråten, skal jeg si deg.
Og sint, ikke minst.
For eksamensvaktene hadde nemlig gått rundt til de andre privatistene som tok samme eksamen som meg, og informert dem om at medbragte ark ikke kunne benyttes.
Meg sa de ikke fra til, før etter tiden var ute.

Så da ringte jeg voksenopplæringskontoret. Privatistkontoret har nemlig bare telefontid til 12.00, de.
Og han jeg snakket med på dette kontoret var lite hjelpsom. Jeg måtte bare vente til sensuren falt, og så klage.
Men det var ikke godt nok for meg. Jeg har faen ikke slitt meg ut i 5 timer, uten drikke (hadde glemt å ta med), uten pause (hadde ikke tid) og uten å gå på do (ingen drikke, masse svette, ingen tissetrang) for å bli avspist med det der!
Han hadde egentlig ikke lov til det, men etter mye om og men satt han meg over til en dame på privatistkontoret allikevel.
Jeg la frem saken min. Fortalte hvor lite fornøyd jeg var med hele opplegget. Og så ble dagen lys igjen.
Damen sa at hun skulle huke tak i eksamenen min når de fikk den og stemlpe den for meg før den ble sendt til sensor.
Så da stoler jeg på at den er i boks. Kan du dra i noen tråder der oppe, tror du, bare sånn i tilfelle jeg trenger litt ekstra hell med på veien her?

Den neste halvtimen husker jeg ikke mye av. Jeg tror jeg fikk et minisolstikk. Det var (er) pulserende varmt. Jeg visste ikke hvor jeg befant meg (Oslo er stort og forvirrende for en småbytuppe som jeg), jeg var tørst, jeg var gjennomvåt av svette, jeg måtte endelig tisse.
Så da brukte jeg autopiloten min. En fin strategi, er det. Man bare går og går til man kommer til Karl Johan.
Alle veier leder til slutt til Karl Johan, det har jeg skjønt.

En time senere, med en halvliter Imsdal og en hvetebolle eller to (*host*) i magen stod jeg endelig på trikken. Stod. I varmen. Sammen med alle de andre svette kroppene og dårlige åndene.

Nå er jeg hjemme.
Jeg har hentet minstejenta i barnehagen og gått enda mer, men det gjør ikke noe, for det er ferie og dessuten er det sunt.

Juni, eksamen og ferie

Jeg har eksamen i morgen. Hjelp!
Jeg leser og leser, og driver med eksamensforberedende oppgaver, men aner ikke om stoffet sitter eller om jeg egentlig er flink nok til dette. Vi satser på at det gjør det, ja? Fint.

En positiv ting er det jo at eksamen er i morgen. Det betyr nemlig at jeg har sommerferie i det øyeblikket jeg leverer inn oppgaven min og går ut døra til eksamenslokalet med hevet hode og vissheten om at jeg garantert står, denne gangen også.
For jeg har bestemt meg for å stå. Kjære vene, det er en videregåendeeksamen, pappa, hvor vanskelig kan det egentlig være? Jeg har jo gjort det før, og jeg kom meg merkelig nok gjennom noen BI-eksamener ifjor også. *realitetsorienterer meg selv*

Du har så langt gått glipp av januar, februar, mars, april og mai. Og nå går du glipp av juni også.
De fem første månedene er jo ikke noe å rope hurra for uansett, så dem kan du kanskje være glad for at du misset. Men nå er det sommer, og den er litt surere å gå glipp av.
Ingen smørbrød med ferske reker og majones på deg.
Så dumt av deg å dø når du kunne levd istedet.

Tiden imellom

Du ble så brått borte, pappa.
Jeg hadde ventet det lenge, så uventet kan jeg ikke påstå at det var, men at du skulle bli borte sånn plutselig noen dager før jul, uten noen avskjed, uten noe som helst? Jeg var ikke forberedt på at det skulle skje på den måten. Om man noensinne kan være forberedt.

Du var dårlig de siste årene. Helsen din skrantet og det siste halvåret hadde jeg en snikende følelse av at "denne gangen er kanskje siste gang jeg ser deg" hver gang vi møttes.
Jeg tenker ofte på at jeg i det minste forsøkte å snakke med deg, oppmuntre deg, motivere deg, men til syvende og sist var det ditt valg. Hvordan du valgte å leve livet ditt.

Jeg vet ikke om du var der. Om du så alle som møtte opp til bisettelsen i romjulen.
Jeg ble så overrasket over hvor mange venner du hadde. Kapellet var fylt til randen og veldig mange hadde sendt flotte blomster til deg. Jeg håper du fikk en mulighet til å se det, pappa. Hvor mange som brydde seg.

Det er snart et halvt år side jeg så deg for aller siste gang.
Du satt i bilen din og orket ikke bli med inn på en kaffe, for du hadde så vondt for å gå de siste månedene. Dessuten skulle du se på noe sport på tv, sa du, så du måtte hjem igjen.
For en kraftanstrengelse det må ha vært for deg å ta den turen ut til oss for å levere julegavene.
Jeg angrer på at jeg ikke ga deg en klem, men det er bare dumt å angre blir jeg fortalt, så jeg prøver å la vær.
Etter at du hadde kjørt videre fikk jeg denne følelsen igjen. Jeg sa det til Niels da jeg kom inn døren også. At jeg trodde dette var slutten.
Noen få dager senere fikk jeg rett.

I tiden etter at du døde har det skjedd mye.
Jeg begynte på nytt utdannelsesløp.
Jeg har bitt tennene sammen og tenkt at jeg skal fullføre, selv om det har vært tøft. Fullføre, mest for min egen del, men også for å gjøre deg stolt. Jeg skal ikke legge skjul på at det faktisk betyr noe for meg, for jeg tror ikke du var så veldig stolt av den eldste datteren din noensinne. Kanskje var vi for like?
Om noen dager er det eksamen, og jeg gruer meg, men tror det går bra.
Jeg har allerede fått læreplass. Jeg tror du ville likt sjefen min veldig godt. Hun er ei dame med bein i nesa som du hadde elsket å spøke med.

Vi solgte leiligheten din i februar. Det var veldig spesielt da vi ryddet ut av kjellerboden din og gikk igjennom alle tingene du har lagret så lenge. Ting du har sett nok verdi i til at du har beholdt dem, som vi nå måtte kaste.
Men nå må jeg spørre deg om noe. Hva var vitsen med å ha viltkjøtt fra 1993 liggende i fryseren, egentlig? Det er jo grenser for hvor lenge kjøtt kan oppbevares, selv i frosset tilstand. Det var det du som fortalte meg.

Også må jeg fortelle deg at jeg har fått hund igjen, pappa!
En Dachsgutt, oppkalt etter den gamle Dachsen til Kalle.

Timmy er 3 mnd og jeg vet at du ville ha likt han, selv om du på utsiden ville vært veldig oppgitt over valpestrekene.
Jeg vet hva du ville sagt til meg også.
"At du orkær! Ha'kke du nok med alle de ungane?" på beste grenlandsvis.
Og så ville du sagt at vi må bruke han til jakt.

Jeg er lei for at du ikke fikk dyrket jaktinteressen din de siste årene.
Jeg har sittet og sett igjennom bildene vi tok med fra leiligheten din, og jeg er så misunnelig på alle de flotte turene du og jaktkameratene dine var på. Du var en flott friluftsmann pappa. Det er akkurat slik jeg velger å huske deg.
Når jeg tenker på deg så ser jeg deg for meg på alle turene vi var på da jeg vokste opp.
Alle timene jeg har tilbragt i "grava" på skytebanen, alle skogsturene med den sortbrente kaffekjelen din over bålet, alle krokene jeg har satt fast i hånden og håret på fisketurene.
Jeg tenker på kikkerten din som jeg brukte til å se etter rådyr oppe i lia med.
Jeg tenker på den tiden da jeg var pappas jente.

Barnebarnet ditt snakker om deg.
Han har forstått hva døden er nå. Han vet at du aldri kommer tilbake. Og han er nok litt sint for det. Sint på deg for å ha vært syk. Sintheten er mest kamuflert tristhet.
Jeg tror han forstår konseptet bedre enn hva jeg gjør, egentlig.
Jeg klarer ikke helt å akseptere hvor endelig dette er. At du ikke finnes lenger. Kroppen din er borte, ja. Bare støv igjen av den. Men hva med resten av deg? Humoren? Alvoret? Følelsene? Båndet mellom oss?
Jeg føler fortsatt behov for å snakke med deg.
Derfor er jeg her.
For å fortelle om livet, for å lufte tanker, for å tøyse bort tid og litt for å minnes.