Så jeg ikke glemmer det

Legger inn dette diktet her. Jeg vil ikke miste eller glemme det.
Håper du vet at jeg tenker på deg.

Jon Østeng Hov, Skal hilse fra fjellet:

"Skal hilse fra fjellet jeg kommer med bud;
det lyste så herlig der inne.
På floene vogga myrduna brud,
mens vindene lekte så linne.

Det lét i kvar busk,
det var slikt et kor,
og sang til mitt øre seg søkte.
Og rypa, min elskede, møtte mitt spor,
hvor sti langs med bekken seg krøkte.

Det glitret i stryket,
det blinket i vak,
og gleden i brystet mitt bruste.
Over aurete botn storfisken rák,
mens fjellbrisen vasskorpa kruste.

Værhardt sto fjellbjørka,vindvridd og låg,
men nevera trivelig smilte.
Og under dens lauvheng med glede jeg såg,
at villrenen stille seg kvilte.

Skal hilse fra fjellet - det evige land, hvor moskus og jerven har bolig.
Min lengsel dit inn er blitt som en brann.
Kun der får jeg fred og blir rolig. "

Stillesitting

Det gjør jeg i dag. Jeg sitter helt stille og kaster bort tiden min på ingenting.
Siden sist har livet vært fullt av, vel.. Livet. Bilen kjøpte vi. Godt kjøp, sier N. Han er veldig fornøyd og er litt som kongen på haugen når vi biler rundt med hele familien.
Bilen har plass til 5 barn, hundebur, marsvinbur, bagasje, N og meg selv og enda litt til.

Vi har hatt en liten miniferie i noen dager. Kjørte den nye bilen vår til hjemlige trakter, overnattet 4 netter i Langesund. Besøkte venner og familie. Slike ting, du vet.
Vi reiste hjemover for å jobbe i hagen min. Noen trær hadde blåst overende i hagen (takk gudskjelov for at de ikke traff huset eller folk!!) og det måtte ryddes opp.

Leieboeren min er jo alenemor osv så vi måtte brette opp ermene og ty til motorsagen. Dvs. N i alle fall. Jeg var mest med som pynt, tror jeg.
Jobben tok etpar dager, men innimellom hadde vi tid til å kose oss veldig.
Vi var på stranden med ungene og hunden.
Vi var i badeparken hele tirsdagen.
Vi har grillet i regnet.

Sittet foran utepeisen med noe godt i glassene.

Vi har egentlig gjort alle de tingene man bør gjøre i sommerferien. Komprimert ned til et lite format, selvsagt, men det har vært veldig fint.
Neste uke setter vi nesen sørover igjen. Hele bøtteballetten på camping i en uke. Været bør pokker meg være eksepsjonelt!

Skal vi se.. What else is new?
Ikke noe spesielt, tror jeg. I forrige uke var det et halvt år siden du rundet hjørnet. Jeg tenkte på deg da (dvs. det gjør jeg jo hver dag) og var enig med C om at tiden etter at du døde har gått fryktelig fort.
Jeg skjønner, uten å ville det, at du hadde fått nok.
Jeg savner deg. C også, selv om hun ikke sier så mye.

Du føles fjernere for meg nå. De første ukene og månedene var jeg så inne i sorgen at jeg nesten pustet deg, men nå, når sorgen har lagt seg og livet har gått videre kjenner jeg at du blir litt fjernere. Det er både lettende og vondt.

Allikevel er du pappa og jeg ser deg hver gang jeg ser meg selv i speilet.

P.S.
Jeg sliter med å besøke graven. Jeg vil ikke se den steinen. Jeg vet at den er fin, men den er ikke deg. Den er dem. Og da blir det så meningsløst. Du forstår hva jeg mener, ikke sant?

Jeg tror vi har funnet den nå, fattern. Bilen, med stor B.
Det er rart hvordan en bil kan føles så riktig, men det kan den altså.
Jeg har sett den for meg, bilen som liksom skal åpne veiene for oss.
Alle de praktiske løsningene er på plass. Det er rom for både mennesker og dyr og litt til.

Jeg kan ikke love at vi skal behandle den like pent som du gjorde med den nye bilen din, men jeg skal prøve. Problemet er bare det at 4 unger og hund som regel kompliserer ting litt. Det nytter ikke å ble dem la vær å tråkke på "dørstokken", skjønnner du.

C har beholdt bilen din. Det er litt rart å sitte på med henne. Jeg lurer på om hun syns det er rart å sitte der du satt, så stolt over at du endelig hadde en topp moderne, fin bil, men jeg tør ikke spørre henne. Hun ville nok sett på meg med spørrende øyne og lurt på om det har rablet fullstendig for meg.
Men slike ting tenker jeg på.

At ett menneske dør er uvesentlig. Det skjer stille og ubemerksomt. Dagene fortsetter, folk lever sine liv, haster til og fra steder, helt uvitende om hullet som aldri vil fylles.
Jeg ser tomrommet, selv om få andre gjør det.

Nå tordner det, pappa.
Om ikke så mange år, når jeg er ferdigutdannet, skal jeg flytte hjem til huset vårt igjen.
Da skal jeg sitte ute under markisen i sommerregn og torden og tenke tilbake på de sene kveldene (eller var det tidlig nettene?) vi tilbragte på veiene for å finne den beste plassen å se lynet fra. Du, jeg, mamma, C og sambo.
Jeg holder fast ved slike minner og lar de andre bli uvesentlige.
De er uvesentlige. All negativitet er uvesentlig.

Når jeg dør så ønsker jeg meg en diger fest der du er. Da vil jeg treffe alle på nytt. Jeg vil ete godt uten å være redd for å bli enda tykkere, jeg vil høre musikk, jeg vil le.
Først har jeg lyst til å leve et langt liv, men etter det vil jeg feste inn i evigheten. Uten sorger, uten anger, uten savn.

P.S.
Om det nå er slik at det faktisk er noe etter dødsøyeblikket, kan du sende en hilsen fra meg til Ns' far. Si at jeg er lei for at jeg bare var 2 år da han døde, for jeg skulle gjerne ha blitt kjent med han. Si at N savner han og at vi snakker ofte om han.
Jeg regner med å se han på festen!

Ny, brukt bil

Vi holder på å kjøpe oss bil. 7-seter må vi ha. N har virkelig ikke mye peiling på bil, og det har ikke jeg heller. Vi er antagelig de mest lettlurte bilkjøperne en lykkelig bilselger kan komme over har jeg innsett.
Ja, jeg skal si meg fornøyd bare vi får en bil som rommer oss alle, som går når vi starter den og som har lys og fungerende bremser. Det andre er egentlig bare tilleggsutstyr.

Vi ankom dette noe sjabre industriområdet i Groruddalen et sted for å se på denne bilen vi vurderer.
Jaha, tenkte jeg. Hva nå? Er det meningen at jeg skal åpne alle dørene, se inni, stryke over den på utsiden, spørre noen spørmål om rust og sånn? Er det slik det gjøres?
Så jeg gjorde det. Gikk rundt hele bilen. Nikket. Sa ikke et ord. Gned meg litt på haka.
Det var en pakning i.. Noe som het Manifoilen? Noe med overgang fra motor til eksosanlegg, ifølge den veldig lite bilkjente N. (Du vet sikkert hva jeg snakker om her.)
Ja, uansett. Den må byttes, men ellers er bilen velholdt sies det.
Jeg vet ikke hva en velholdt bil er. Vasket og støvsuget ofte? Polert en del?
Jeg syns nå den så litt møkkete ut, jeg. Spesielt inni hullene der hvor ¨hjulene er.
Men det kan jeg jo vaske selv.

Nok om bil. Det er jo klart som dagen at jeg har god greie på motoriserte kjøretøy.

PS.

Jeg savner deg.
Det kunne i det minste vært telefonisk forbindelse mellom her og der.

Et intenst løp er over

Jeg er ferdig, pappa!
Jeg overlevde eksamen. Såvidt, må jeg tilføye.
Privatisteksamener er ikke som andre eksamener, har jeg skjønt.
Man kan ikke regne med å kunne spørre om så mye, man kan ikke regne med å få de riktige opplysningene.
Jeg jobbet iherdig og kjempet mot klokka. Det er den mest omfattende oppgaven jeg har sett innenfor dette faget.
Vi har jobbet med tidligere gitte eksamener hele året igjennom, og i forrigge uke hadde vi prøveeksamen. Den var halvparten så stor, og allerede da slet jeg med tiden.

Men jeg syns jeg klarte meg sånn noenlunde bra. Jeg lagde gode skisser, jeg skrev 10 sider og følte en stor lettelse da jeg var ferdig akkurat i tide (vel, jeg rakk ikke skrive hele materiallisten på slutten der, men pytt. Det var uansett en dråpe i havet)..
Lettelsen varte dog ikke lenge. Den ene eksamensvakten som skulle hjelpe meg å samle sammen alt materialet riktig fikk plutselig problemer. Jeg kunne jo ikke levere de skissene, for de hadde ikke stempel! Og hvorfor hadde ingen sagt fra til meg at jeg måtte bruke kladdearkene med stempel på til skissearbeidene også?
Jeg tenkte jo ikke på det. Kladdearkene brukte jeg til kladding av det skriftlige. Tegninger og slikt tegnet jeg på skikkelige tegneark.
Man bruker for faen ikke tynne, dårlige kopiark til eksamensinnlevering i tegning/form/farge! Slike tegninger produserer man på dertil egnede underlag, ikkesant?

Etter mye om og men tok de i alle fall imot eksamenen min i sin helhet og jeg tuslet fortvilet ut etter å ha fått beskjed om at sensor antagelgvis ville stryke meg pga fusk, siden tegningene mine ikke var korrekt stemplet.
Jeg var helt på gråten, skal jeg si deg.
Og sint, ikke minst.
For eksamensvaktene hadde nemlig gått rundt til de andre privatistene som tok samme eksamen som meg, og informert dem om at medbragte ark ikke kunne benyttes.
Meg sa de ikke fra til, før etter tiden var ute.

Så da ringte jeg voksenopplæringskontoret. Privatistkontoret har nemlig bare telefontid til 12.00, de.
Og han jeg snakket med på dette kontoret var lite hjelpsom. Jeg måtte bare vente til sensuren falt, og så klage.
Men det var ikke godt nok for meg. Jeg har faen ikke slitt meg ut i 5 timer, uten drikke (hadde glemt å ta med), uten pause (hadde ikke tid) og uten å gå på do (ingen drikke, masse svette, ingen tissetrang) for å bli avspist med det der!
Han hadde egentlig ikke lov til det, men etter mye om og men satt han meg over til en dame på privatistkontoret allikevel.
Jeg la frem saken min. Fortalte hvor lite fornøyd jeg var med hele opplegget. Og så ble dagen lys igjen.
Damen sa at hun skulle huke tak i eksamenen min når de fikk den og stemlpe den for meg før den ble sendt til sensor.
Så da stoler jeg på at den er i boks. Kan du dra i noen tråder der oppe, tror du, bare sånn i tilfelle jeg trenger litt ekstra hell med på veien her?

Den neste halvtimen husker jeg ikke mye av. Jeg tror jeg fikk et minisolstikk. Det var (er) pulserende varmt. Jeg visste ikke hvor jeg befant meg (Oslo er stort og forvirrende for en småbytuppe som jeg), jeg var tørst, jeg var gjennomvåt av svette, jeg måtte endelig tisse.
Så da brukte jeg autopiloten min. En fin strategi, er det. Man bare går og går til man kommer til Karl Johan.
Alle veier leder til slutt til Karl Johan, det har jeg skjønt.

En time senere, med en halvliter Imsdal og en hvetebolle eller to (*host*) i magen stod jeg endelig på trikken. Stod. I varmen. Sammen med alle de andre svette kroppene og dårlige åndene.

Nå er jeg hjemme.
Jeg har hentet minstejenta i barnehagen og gått enda mer, men det gjør ikke noe, for det er ferie og dessuten er det sunt.

Juni, eksamen og ferie

Jeg har eksamen i morgen. Hjelp!
Jeg leser og leser, og driver med eksamensforberedende oppgaver, men aner ikke om stoffet sitter eller om jeg egentlig er flink nok til dette. Vi satser på at det gjør det, ja? Fint.

En positiv ting er det jo at eksamen er i morgen. Det betyr nemlig at jeg har sommerferie i det øyeblikket jeg leverer inn oppgaven min og går ut døra til eksamenslokalet med hevet hode og vissheten om at jeg garantert står, denne gangen også.
For jeg har bestemt meg for å stå. Kjære vene, det er en videregåendeeksamen, pappa, hvor vanskelig kan det egentlig være? Jeg har jo gjort det før, og jeg kom meg merkelig nok gjennom noen BI-eksamener ifjor også. *realitetsorienterer meg selv*

Du har så langt gått glipp av januar, februar, mars, april og mai. Og nå går du glipp av juni også.
De fem første månedene er jo ikke noe å rope hurra for uansett, så dem kan du kanskje være glad for at du misset. Men nå er det sommer, og den er litt surere å gå glipp av.
Ingen smørbrød med ferske reker og majones på deg.
Så dumt av deg å dø når du kunne levd istedet.