Hverdagen som ble "kastet" på meg

Sommerferien ble brått avsluttet og jeg fikk en pangstart på arbeidslivet som lærling. Det har vært 2 knalltøffe uker hvor jeg har måttet venne meg til et helt nytt tempo, og det har ikke gått helt knirkefritt, må jeg innrømme. Den første uken var så slitsom at det nesten ikke var til å holde ut, men den neste ble litt bedre. Jeg satser på at den kommende uken blir enda litt lettere, for jeg trenger masse ekstra energi når jeg nå må gi meg i kast med leiligheten.

For det flyter her. Virkelig flyter.
Kaos.
Og det gjør jo selvsagt sitt på både energinivået og humøret. Ingen har det hyggelig i en svinesti. Og når det i tillegg er hundre prosjekter som er påbegynt, men aldri avsluttet, rundt en.. Ja, la oss bare si at psykiatrisk avdeling egentlig ikke er mer enn et besøk unna.

Siden sist har det vært begravelse, skolestart, jobbstart, taktekking, unger og alt mellom himmel og jord. Niels jobber mye for tiden. Jeg er veldig ofte alene med ungene i ukedagene, så nå var det deilig med en helg sammen her hjemme, alle 6 (pluss hunden, da).

I dag, søndag, tok vi med oss ungene og Timmy til skogs.

Det var gråvær og litt yr, men det var helt skjønt å komme seg ut i frisk luft. Hadde det vært fredag og ikke søndag hadde vi nok tatt med oss telt og soveposer og tilbragt hele helgen ute, men da vi hadde en del andre ting å gjøre i helgen også, så ble det bare med en liten dagstur ut.
Vi storkoste oss. Ungene hjalp meg med å samle inn materialer til en dekorasjon jeg ville lage når jeg kom hjem, og Timmy badet opptil flere ganger. Både i Sognsvann og i diverse myrhull.

Båndtvangen er over for sesongen og jeg var veldig spent på hvordan den ville bli å slippe han løs i skogen. Han er 6 måneder og litt av en bajas, så jeg fryktet at han rett og slett skulle få ferten av et rådyr eller en hare og så bare sette avgårde. Jeg trodde kanskje at han kom til å forsvinne slik at vi måtte vente på han i timesvis, men dengang ei. Han løp rundt som en villmann hele tiden, men aldri lenger unna enn at han kunne se og høre oss.
Det var en fryd å se han slik ute i naturen. Han var i sitt rette element og fikk brukt alle sansene sine.
Da vi kom hjem ikveld var han gjennomvåt og utslitt og sovnet på ca 3 minutter etter å ha kommet inn døren. Vesle tassen.. Jeg er så glad i han, pappa! Og jeg skulle ønske du kunne fått truffet han. Han er brun over hele kroppen, og litt sort på ørene. Han har klare, blanke øyne (som jeg kalle knappeøyne fordi de skinner som 2 blanke knapper), perfekte nye tenner og de korteste bena. Større hunder ser nesten rare ut med de lange bena sine nå som jeg har vent meg til de søte bena til Dachshundene. De er helt perfekte.

Jeg savner å høre stemmen din, pappa. Jeg tenker på deg hver eneste dag. Lurer på om du noensinne tenker på meg, om du finnes der ute et sted. Om du er bevisst på noen som helst måte. Om det finnes noe etter døden. Om du tenker på meg av og til. Om vi kommer til å treffes igjen en dag.
Jeg håper det.

Liten, men stor

Jeg har mye å være redd/engstelig for, pappa. Det jeg frykter mest er at det skal skje noe med Mattias. Han blir snart 7 og er liten, men kjempestor. Han begynner i andre klasse denne høsten, og nå har han begynt å gå til skolen helt alene.
Jeg har hjertet i halsen, selv om jeg vet at 99% av veien er helt trygg med liten biltrafikk. Men så er det dette ene krysset. Et lyskryss over Vækerøveien, og denne veien er tungt trafikkert, spesielt på morgenen.
Jeg stoler på at han gjør de riktige tingene. At han trykker på knappen og venter på grønn mann. At han ser fra side til side før han går. At han rekker ut hånden før han krysser veien. Alt for å være på den sikre siden.

Men jeg kan ikke kontrollere at alle bilistene gjør det de skal. Det finnes nok idioter som kjører for fort. Som kjører på rødt. Og det gjør meg fryktelig redd. Og kvalm. Jeg blir kvalm av denne frykten.

Rykk tilbake til start

Så sitter jeg her igjen. Med mine "eksistensielle" spørsmål, min usikkerhet rundt hva som skjer i det øyeblikket vi dør.

Ellen gikk bort i dag. Hun forsvant gradvis ut av livet foran sine nærmeste, midt på dagen.
En snill bestemor er borte. Hun etterlater seg mann, barn og barnebarn som i lang tid fremover kommer til å føle tomrommet jeg har hatt som reisefølge det siste halve året.

Jeg kjenner nå at det er mye, mye lettere å leve med det faktum at jeg ikke lenger har en levende pappa. Når jeg ser meg selv i forhold til hvor min sønns familie står i dag, ser jeg at jeg tross at har gått videre. Det er sårt og vondt ennå, men ikke på den samme, lammende, hjerteskjærende måten. Sjokket har lagt seg, og istedet for å tenke på deg i nåtid tenker jeg på deg i fortid. Jeg sier ikke lenger (i alle fall ikke så ofte) "Pappa er ditt eller datt". Jeg sier "Pappa var..." Det er stor forskjell på de to tingene og det tar tid før man venner seg til å snakke om et menneske i fortid.

Allikevel hender det fortsatt at jeg slår nummeret ditt. I håp om å høre stemmen din gjennom ringelyden.

Dårlige nyheter

Nå mister Mattias enda en besteforelder, pappa.
Farmoren hans ligger for døden i dette øyeblikk. Hun er bare 57. Hadde bursdag for en uke siden, og skulle hatt mange år foran seg sammen med barnebarna som hun forguder.

Jeg gruer meg så til å gi han nyheten i morgen tidlig. Hun dør sannsynligvis nå i løpet av natten, med barna (og deres partnere) og mannen sin ved sin side. Hun er redd og forstår ikke hva som skjer eller hvorfor hun må være der og M sier at hun bare vil at de skal ta henne med hjem.
Men det kan de ikke. Hun har tarmslyng og legene kan ikke gjøre noe mer for henne.
Akkurat nå venter de på at hun skal ta sitt siste åndedrag. De venter på livet uten en mamma og en livsledsager.. Jeg tenker på dem og har det vondt med dem.

Hva skal jeg si til Mattias? Hva skal jeg gjøre for å gjøre dette lettere for han?
Han har vært så sint etter at du ble borte. Og så livredd for døden. Spesielt redd for at jeg eller pappan hans også skal dø.
Han har grått seg i søvn mang en gang, ser du. Og jeg husker så godt den redselen.
Jeg pleide nemlig også å være så redd som han har vært nå.
Det er spesielt en bestemt drøm jeg husker. For jeg hadde den om og om igjen.
Den handlet om deg. Du døde. Jeg orker ikke gå inn på detaljene en gang, for den drømmen får meg fortsatt til å bli opprørt og redd. Enda du faktisk er død nå.

Dette skal ikke handle om deg nå, så jeg hopper tilbake til nåtiden. Eller fremtiden/morgendagen.
Jeg vet ikke om jeg bør vente med å fortelle han dette til etter at han har vært på SFO i morgen, så han får lekt og hygget seg litt før de grusomme nyhetene, eller om jeg skal fortelle det i morgen tidlig og holde han hjemme fra SFO.
Hvordan skal jeg kunne vite slikt. Jeg er jo ikke flink til slikt. Jeg føler meg ikke flink nok i alle fall.
Jeg inbiller meg at det beste er å være åpen og ærlig. Men det er vanskelig, for jeg vet jo at han kommer til å reagere med sorg som han forsøker å kamuflere under både sinne og likegyldighet. Han prøver alltid å skjule tårene sine, den lille gutten min, når det virkelig er noe som er vondt.
Ikke i det daglige, når han blir sur og grinete over at han ikke får bestemme hva og hvor og når og slikt.. Nei, han blir slik når det er snakk om virkelige sorger. Virkelige følelser. Slik som da du døde.
Og det er vondt å se på.
Jeg elsker ungen min, pappa. Jeg vil ikke at han skal ha det vondt,
men jeg kan ikke forhindre det nå. Jeg kan ikke redde farmoren hans.
Ikke engang legene på sykehuset kan det.

Ta vel imot henne, vil du? Om det er slik at du er der og venter, langs den veien min "svigermor" nå skal gå.

Nå snur det

I løpet av noen få dager har sommeren brått snudd og gradene har krøpet nedover. Det går mot høst og den årstiden du vet. Jakta starter. Jeg tenker ekstra mye på deg nå.
I natt slet jeg med å få sove, så jeg ble liggende å tenke på hvordan livet var for ett år siden.

Vi var midt i oppløpet, med oppussingskaos og flytting fra Skien til Oslo. Det var i disse dager at jeg så deg for nest siste gang. Tenk det.
Huset var tømt. Bare en stol i stua. Du hadde på deg khakifarget shorts, hvit t-skjorte og vesten din. Du kunne knapt gå, og hadde en bandasje på leggen. Tidligere på sommeren hadde du vært innlagt på sykehuset med såret som ikke ville gro. Rosen, tror jeg det var.

Jeg hadde dårlig samvittighet for det der. Du ringte for å si fra at du hadde blitt lagt inn, du fortalte som var problemet, og jeg sa: "Lov meg at du ringer hvis du trenger noe eller vil ha besøk." Men jeg hørte ikke noe mer fra deg, og så forsvant jeg inn i oppussingskaoset og mitt eget liv.
Jeg burde jo ha troppet opp med blomster og frukt og alt sånt.
Men i løpet av en ukes tid var du hjemme igjen, og livet fortsatte.

Uansett, du var innom for å se hva vi hadde fått gjort. Med beinet ditt og bandasjen og den slitne, tunge kroppen din.
Du nikket anerkjennende og syns vi hadde jobbet steinhardt.
Da du skulle gå måtte jeg bære en tung metallgreie for deg fra garasjen og bort til bilen din (den går som en klokke, bare så du vet det!), for du orket ikke selv.
Og så dro du. Jeg visste ikke at det var nest siste gang.
Noen dager senere flyttet jeg fra huset. Barndomshjemmet som en gang var ditt hjem også.

De neste 4 månedene kom og gikk på et blunk.
Jeg ringte deg ukentlig. Bare for å sjekke at det var liv i deg. Når du ikke tok telefonen ble jeg umiddelbart litt engstelig, men roet meg fort så snart du ringte opp igjen.
"Er det liv i deg? Er alt bra?" pleide jeg å spørre. Og du lo og svarte ja.
Jeg spurte om du hadde vært hos legen i det siste, og hva legen hadde sagt? Jeg ymtet frempå om at vi burde starte en sånn slankekur sammen, du og jeg. For Gudene skal vite at jeg slekter på deg og ikke mamma.
Men på deg gikk det inn det ene øret og ut det andre.
Jeg tror du hadde gitt opp. Jeg tror du var ferdig med kroppen din og lot livet skje av seg selv.

Jeg traff deg igjen den helgen. 16 desember. Bare 5 minutter. Men jeg traff deg. Jeg hørte deg.
"Komer du ikke inn en tur?"
"Nei, jeg må hjem til håndballen begynner."
Jeg spurte om helsa, du svarte ærlig og jeg fikk et lite innblikk i tilstanden.
"Men ikke si noe til C. Det er ikek nødvendig å bekymre henne." sa du...
"Du vil ikke komme innover til oss i Oslo i jula, da?"
"Det tror jeg ikke at jeg orker, Anette." svarte du. Og jeg skjønte så godt hva du mente.
"Kanskje vi heller kan komme nedover og så kan du og jeg og Mattias og Niels besøke farmor og Bess?"
Det ville du gjerne. Og jeg nikket.
Selv om jeg kjente på meg at det ikke ville bli noe av.

4 dager senere fikk jeg telefonen.
Jeg husker at jeg sa "Kunne han ikke bare ventet til over jul, da?" før det slo meg som en klubbe i magen. Du var borte.

Og fortsatt lurer jeg på om du var redd. Om du var lei deg. Om du tenkte på oss. Om du i det hele tatt rakk å tenke eller bli redd.
Jeg frykter døden, pappa. Jeg er slett ikke sikker på om jeg hadde klart å være tilstede ved dødsleiet ditt, om alt hadde foregått på sykehuset, slik det så ofte gjør for andre.
Men jeg er så lei for at jeg ikke fikk sett deg vel avgårde.
Jeg er så redd for at du kanskje ikke visste at jeg ville komme til å savne deg.