fredag 24. oktober 2008

For en uke!

Dette er en sånn uke. Lang som et vondt år.
Jeg har vært syk, Niels er og blir syk og i går fikk både Mattias og Marthe vannkopper.
Mattias er kjempeplaget og har ligget og skreket i sengen min i timesvis. Han klør så intenst, har digre blemmer over hele kroppen, og jeg forsøker å lindre som best jeg kan. Jeg har penslet med hvitvask, jeg har smurt med xylocain, jeg har badet han i kjølig vann med bakepulver i, jeg har smurt inn absolutt hele kroppen hans med aloe vera-gel.
Og ingenting hjelper skikkelig.
Nå har han endelig sovnet litt, og jeg benyttet anledningen til å sette meg litt i stuen.

Marthe virker ikke å være plaget i det hele tatt. Hun har kun noen få, små kopper på brystet og ryggen og sovnet som en stein klokken ni ikveld. Heldigvis. Jeg hadde klikket om jeg hadde to som lå og skrek og fortvilte på den måten Mattias gjør.
"Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, mamma!" "Jeg klarer ikke mer!" hyler han og mister nesten pusten av gråtetoktene. Han ligger og rister i sengen, fortvilet fordi han ikke kan klø seg der det klør, fordi det gjør vondt å ligge på vannkoppene, enten han nå ligger på ryggen, på magen eller på sidene og fordi han ikke vil være syk lenger.

Det gjør vondt i en mors hjerte, det!
Og så lurer jeg på hvordan jeg var da jeg hadde vannkopper som liten.
Mamma husker jo aldri noe som helst, men kanskje du ville husket om jeg spurte?

Nå blåser det kraftig ute. Og jeg finner ikke fjernkontrollen til markisen. Håper ikke den blir ødelagt av vinden i natt. Den dyre, dyre elektriske markisen, liksom. Hehe.. Hva søren er galt med de gode, gamle manuelle greiene?

tirsdag 21. oktober 2008



Jeg er syk og er hjemme fra jobb.
Det ser ikke ut her, men jeg vet ikke om jeg orker å gjøre noe. Trangen til å ligge på sofaen under pleddet er forholdsvis dominerende. Akk, jeg får heller skrive litt i bloggen, tenker jeg.

I dag lurer jeg litt på om det var dumt av meg å ikke se deg etter at du døde.
Kan det være derfor jeg har så mange spørsmål og ikke helt får lagt dem bak meg?
Ville det være lettere å forsone seg med situasjonen om jeg hadde fått sagt farvel?

Jeg vet ikke.. Jeg frykter døden. Frykter synet av et dødt menneske.
Jeg registerer at de fleste ser ut til å takle slike ting så fint. De forteller hvor fint det var å se, og til og med ta på den de nettopp hadde mistet. De sier at de døde ser så fredlige ut.
Da Ellen døde tidligere i høst var jo familien hennes der opptil flere ganger. Den siste gangen var dagen før begravelsen, altså nesten en uke etter at hun døde.
Tanken på det skremmer meg. Jeg har et bilde i hodet mitt. Dette hvite liket, kaldt og stille, uten puls og pust. Lukter det av død?

Det som plager meg mest er nok ikke at jeg ikke så deg som død. Det er vel heller at det ikke var noen skikkelig avslutning.
Jeg hadde ønsket meg en avrunding på det hele. At du kunne sagt farvel og fortalt med skråsikkerhet at vi skal sees igjen. Så jeg slapp å gå rundt å lure så mye.
For jeg lurer. Jeg har sikkert tusen spørsmål.
Og jeg har disse tingene jeg gjerne skulle ha sagt selv. Ting jeg skulle ha sagt mens du levde, men som jeg aldri fikk meg til å gjøre.
Det føles som om du på en måte snudde deg og gikk midt i en samtale.

Hvorfor må vi være så stolte og kalde utenpå, når vi er så sårbare og følende på innsiden?
Hvorfor er det vanskelig å gråte så andre ser det?
Det verste er at jeg tror det må være sånn. Om vi skulle gå rundt med følelsene utenpå hele tiden ville vi kanskje ikke eksistert lenger. Dersom man ser på det med darwinistiske øyne, mener jeg.
Men man burde kanskje slippe ned guarden litt oftere i alle fall.
Er det kanskje meningen at det er det jeg skulle lære?


Jeg snakket med Camilla i går. Hun var på graven din på søndag. Tente lys for deg.
Hun er flink til å besøke deg der, tror jeg.
Jeg har ikke vært der siden den dagen i februar.
Men jeg er jo her. Og i hodet mitt besøker jeg deg hver dag.

søndag 19. oktober 2008

19.10.1954

Om du ikke var borte ville du feiret fødselsdagen din i dag, og jeg kan se det for meg. Du sitter på stamkaféen din på flyplassen, med kaffekompisene dine. De spøker med at du har blitt gammel og grå, og de gratulerer deg med dagen.
Du ler den korte latteren jeg kjenner så godt. Den hvor du er litt flau, litt spøkefugl og litt alvorlig på en og samme gang. Du sier kanskje noe sånt som at "Det var jo ikke akkurat noe å gratulere for det, da." Og så spiser du det kakestykket du absolutt ikke skulle spise.

Du kikker ut vinduet, på flyet som skal til å lette, på den grå, regntunge himmelen. Du trommer med fingrene mot bordet, lener deg litt bakover, klør deg litt i skjegget (herregud så merkelig det var å se deg uten skjegg, de gangene du tok det bort!) og legger den ene armen over stolryggen på nabostolen. Jeg ser på hånden din som mangler det ytterste fingerleddet på 3 fingre. Jeg tenker, som så mange ganger før, at det egentlig er rart hvor lite man legger merke til at de mangler. Det har ikke virket som om det har hemmet deg på noe vis i alle fall.
Jeg ser arret nedenfor tommelen din. Du fikk operert inn brusk eller bein der en gang i tiden. Arret er kanskje 3-4 cm langt, med sting på hver side.
Du har gullenken din rundt håndleddet. Jeg har den gullenken i smykkeskrinet mitt nå. Liggende i posen med de andre smykkene du hadde på deg da du døde.
Det føles litt morbid å ha dem sånn, i den posen fra sykehuset, men jeg får meg ikke til å ta dem ut.
Jeg er rar sånn.
Det tok meg jo godt over 7 mnd før jeg kastet noen tomme shampoflasker mamma prakket på meg fra leiligheten din da de vasket ut.

Mamma er jo en slik som aldri kaster ting som kan brukes. Hun fant en uåpnet pakke med shampo og balsam hos deg, og sendte den til meg.
Jeg har vel arvet noe av "greiene" hennes, så jeg fikk for meg at jeg derfor var nødt til å bruke dem, siden de tross alt kom fra deg. Og når de så ble tomme klarte jeg ikke kvitte meg med tomemballasjen på svært lang tid. Har du hørt noe så tullete?
Det verste er at produktene var elendige, pappa. Hahaha!

Digresjon, unnskyld. Hvor var jeg?
Jo, du sitter altså der på stamstedet og ser ut av de store vinduene mens du småprater og ler med flyplassgjengen (hvis ikke jeg husker feil så sendte de blomster til begravelsen din, med trykt på der det var hilsner fra nettopp dét - Flyplasskameratene), du drikker kaffen din, sjekker klokka for når du skal ut til farmor og bess for å spise middag.
En eller annen gang i løpet av formiddagen ringer jeg deg for å gratulere med dagen.
Jeg spør deg samtidig om du har vært hos legen i det siste, og får bekreftet eller avkreftet, alt ettersom.
Vi snakker litt løst og fast i noen minutter før vi legger på, og jeg går tilbake til min halvbekymrede tilværelse. Kanskje nettopp dette vil være den siste fødselsdagen, eller den siste samtalen.

Men den siste fødselsdagen hadde du for ett år siden..
Jeg har nettopp sendt en sms-gratulasjon til ditt mobilnummer, som ikke lenger er i bruk.
Det kan jo ikke skade i alle fall.

Takk for de 28 årene vi hadde. Og takk for det siste året vi ikke fikk. Det har lært meg mye om meg og om deg, og om livet.

søndag 12. oktober 2008

Pappa kom hem




På fredag dro vi ned til Langesund for å tilbringe helgen hos mamma. Jeg, Niels og alle barna.
Det hadde vært noen harde dager og vi var vel klar for en "pause". Litt avlastning fra barnemas og kjas, rett og slett.
Mamma er utrolig snill og god med både oss og ungene, så vi fikk endelig sovet ut litt, både lørdag og søndag.

Som du kanskje husker fra jeg var liten har jeg alltid sunget på bilturer. Det roer "nervene" mine å gjøre det, av en eller annen grunn. Jeg blir i alle fall ikke like fokusert på å følge med på trafikken, mens jeg ser fare hvor enn jeg titter.
En sang som plutselig poppet opp i hodet mitt var Taubes "Pappa kom hem".
Og da begynte tankene å løpe løpsk med meg.

Jeg husker da jeg var liten og pleide å synge denne sangen sammen med mamma, mens vi ventet på at du skulle komme hjem fra jobb.
Jeg satt på kjøkkenbenken, mamma lagde middag, og vi sang.

Pappa kom hem!
För jag längtar efter dej
Kom innan sommarn är slut
lilla pappa
Åskan har gått
Och om kvällen blir det mörkt
Stjärnorna syns nu på himlen igen

Allt jag vill ha är ett halsband av korall
Ingenting annat det kostar för mycket
På våran tomt är det nu så mycket bär
Och fullt med ungar
Har fåglarna där

Detta har jag skrivit nästan bara själv
Och jag ska börja i skolan till hösten
Pappa kom hem
Jag vet något som du får
Nu slutar brevet
Från din
Elinor

Sårt, vondt, klump i magen, oversvømte øyne. Hver eneste gang jeg synger denne sangen. Og jeg har sunget den ofte for Mattias de siste 7 årene. Det er og blir det samme, og hver gang må jeg kvele gråten. Nå mer enn noensinne. Enkelte ting er evige, pappa.
Du er savnet.