onsdag 28. januar 2009

Ja visst gör det ont




Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.



Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra -
svårt att vilja stanna
och vilja falla.



Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.




-Karin Boye


Årets første måned er snart lagt bak oss. Vinteren er sur og kald i Oslo, og jeg lengter ofte hjem til meg selv. Til min lune krok. Til den gamle Jötulovnens gnistrende flammer, og til stillheten. Jeg tror aldri jeg tenkte over hvor viktig det er for sjelefreden at man av og til kan sitte i total stillhet, før jeg flyttet hit til Oslo.
Storbyens evige, dumpe drønn er alltid tilstedeværende, i motsetning til den tykke, bomullslignende stillheten der hjemme.
Jeg lengter dit, der jeg kan våkne av meg selv og kikke ut i natten uten å høre annet enn mine egne hjerteslag og den rolige pusten til mannen ved siden av meg.


Men snart er våren her igjen. Vår nummer 2 uten en pappa.
Ikke like trist. Ikke like leit. Men allikevel veldig rart og ubegripelig.
Jeg får ikke grepet om dette.
Jeg tror jeg har fått det, men så, helt plutselig, går det igjen opp for meg hvor langt utenfor min fatteevne det er at et menneske, et avholdt og kjært og høyst levende menneske, opphører å eksistere, fra et sekund til et annet. Er vi virkelig så flyktige? Blåses vi bort så lett, slik vinden tar tak i løvetannen og bærer med seg frøene langt, langt bort, der vi ikke lenger kan se dem?



Jeg tenker på deg og håper du er der et sted, at du er noe, og at du av og til tenker på meg også.



mandag 5. januar 2009

Med blanke ark

Vi skriver 2009. Hele desember gikk med til hard jobbing og jeg har endelig landet igjen.
Dagen kom 20.12, den dagen da du hadde vært borte i ett år. Jeg jobbet lenge den dagen, og rakk nesten ikke reflektere over det. Julen i blomsterbutikk er ikke en fredelig og rolig affære.

Julaften jobbet jeg til ett og så dro vi til Langesund for å være med familien i noen dager. Camilla hadde vært på graven din og tent lys, og hun kom gråtende til juleselskapet fordi gjengen din hadde vært der med krans og lys og et kort med en rørende hilsen til deg. For et vennskap dere hadde! Jeg er fortsatt overrasket over hvor mange som kom for å ta farvel med deg i bisettelsen. Jeg visste ikke at du hadde så mange..

Første juledag hadde vi invitert oss selv på kaffe og kaker hos farmor og bess. Jeg, Mattias og Niels. Mattias var ikke frisk, så han lå i lenestolen med et pledd over seg mens han så på TV, men jeg og Niels gjorde innhugg i farmors bugnende kakebord. "Jeg har ikke bakt noe særlig i år" sa farmor, og jeg holdt på å dåne. Det var sirupssnipper, krumkaker, smultinger, fyrstekake, tropisk aroma, bløtkake, delfiakake m.m. Jeg spiste så mye at jeg følte meg dårlig etterpå.
Tante og begge brødene dine kom for å treffe oss de ogå. Jeg hadde ikke sett noen av dem siden urnenedsettelsen i februar i fjor. Det var så hyggelig å se dem igjen, men jeg kunne ikke hjelpe for at jeg syns noe manglet. Nemlig snorkingen din fra godstolen.
Farmor og Bess savner deg fryktelig. Jeg tror ikke hun helt har skjønt hvorfor du døde. "Om han bare hadde sagt noe. Om vi bare hadde visst." Men jeg antar det er slik det fungerer.
En vil ikke bekymre eller være en byrde for ens foreldre..

Farmor hadde et "lite" uhell i høst. Hun falt og ødela ankelen sin stygt da de var på hytta. Det endte med at hun måtte opereres og lå flere uker på sykehus i Kragerø til rekonvalesens etterpå.
Hun har plater og skruer i ankelen og syns det gjør vondt, men hun humper rundt og klarer seg godt med hjelp av Bess.
Han på sin side er klar i toppen og ganske sprek i kroppen også, men det er ikke til å unngå at det faktum at han fyller 80 i år preger han.
Brødrene dine er nok flinke til å hjelpe til når det trengs, så jeg jeg ikke se for meg at de selger det store huset sitt med det første. Og hagen, den nydelige hagen som har vært deres store lidenskap i så mange år, blir nok like vakker i år som alle tidligere år.

Nyttårsaften feiret vi med ungene hos et vennepar som bor 2 etasjer over oss. Det var en hyggelig, varm og deilig kveld og ungene holdt det gående til rakettskytingen. Da gikk vi ut, sendte opp noen lovlige raketter, klemte alle vi traff og ønsket godt nytt år.
Jeg kikket på telefonen ved midnatt og håpet et lite sekund på en nyttårshilsen fra deg, men, ikke overraskende, ingen hilsen kom. Jeg tenkte på deg og håper du så oss allikevel.

Etter at du døde har jeg tenkt og fryktet mye. Jeg har lurt på når neste katastrofe vil inntre, hvem skal jeg miste neste gang. Jeg kjenner klumpen i magen, redselen for å få bakken revet vekk under meg nok en gang, og maner frem alt jeg har av tro og håp om at jeg skal få være glad og sorgløs lenge.
Jeg er lykkelig, og så veldig glad i alle mine nærmeste, jeg har en trygghet jeg aldri har opplevd i mitt liv, og jeg håper det kan forbli slik en stund nå. Og så håper jeg det snart kommer gledelige nyheter fra din yngste datter og svigersønn. Det er mine ønsker for året 2009.