lørdag 31. mai 2008

Tiden imellom

Du ble så brått borte, pappa.
Jeg hadde ventet det lenge, så uventet kan jeg ikke påstå at det var, men at du skulle bli borte sånn plutselig noen dager før jul, uten noen avskjed, uten noe som helst? Jeg var ikke forberedt på at det skulle skje på den måten. Om man noensinne kan være forberedt.

Du var dårlig de siste årene. Helsen din skrantet og det siste halvåret hadde jeg en snikende følelse av at "denne gangen er kanskje siste gang jeg ser deg" hver gang vi møttes.
Jeg tenker ofte på at jeg i det minste forsøkte å snakke med deg, oppmuntre deg, motivere deg, men til syvende og sist var det ditt valg. Hvordan du valgte å leve livet ditt.

Jeg vet ikke om du var der. Om du så alle som møtte opp til bisettelsen i romjulen.
Jeg ble så overrasket over hvor mange venner du hadde. Kapellet var fylt til randen og veldig mange hadde sendt flotte blomster til deg. Jeg håper du fikk en mulighet til å se det, pappa. Hvor mange som brydde seg.

Det er snart et halvt år side jeg så deg for aller siste gang.
Du satt i bilen din og orket ikke bli med inn på en kaffe, for du hadde så vondt for å gå de siste månedene. Dessuten skulle du se på noe sport på tv, sa du, så du måtte hjem igjen.
For en kraftanstrengelse det må ha vært for deg å ta den turen ut til oss for å levere julegavene.
Jeg angrer på at jeg ikke ga deg en klem, men det er bare dumt å angre blir jeg fortalt, så jeg prøver å la vær.
Etter at du hadde kjørt videre fikk jeg denne følelsen igjen. Jeg sa det til Niels da jeg kom inn døren også. At jeg trodde dette var slutten.
Noen få dager senere fikk jeg rett.

I tiden etter at du døde har det skjedd mye.
Jeg begynte på nytt utdannelsesløp.
Jeg har bitt tennene sammen og tenkt at jeg skal fullføre, selv om det har vært tøft. Fullføre, mest for min egen del, men også for å gjøre deg stolt. Jeg skal ikke legge skjul på at det faktisk betyr noe for meg, for jeg tror ikke du var så veldig stolt av den eldste datteren din noensinne. Kanskje var vi for like?
Om noen dager er det eksamen, og jeg gruer meg, men tror det går bra.
Jeg har allerede fått læreplass. Jeg tror du ville likt sjefen min veldig godt. Hun er ei dame med bein i nesa som du hadde elsket å spøke med.

Vi solgte leiligheten din i februar. Det var veldig spesielt da vi ryddet ut av kjellerboden din og gikk igjennom alle tingene du har lagret så lenge. Ting du har sett nok verdi i til at du har beholdt dem, som vi nå måtte kaste.
Men nå må jeg spørre deg om noe. Hva var vitsen med å ha viltkjøtt fra 1993 liggende i fryseren, egentlig? Det er jo grenser for hvor lenge kjøtt kan oppbevares, selv i frosset tilstand. Det var det du som fortalte meg.

Også må jeg fortelle deg at jeg har fått hund igjen, pappa!
En Dachsgutt, oppkalt etter den gamle Dachsen til Kalle.

Timmy er 3 mnd og jeg vet at du ville ha likt han, selv om du på utsiden ville vært veldig oppgitt over valpestrekene.
Jeg vet hva du ville sagt til meg også.
"At du orkær! Ha'kke du nok med alle de ungane?" på beste grenlandsvis.
Og så ville du sagt at vi må bruke han til jakt.

Jeg er lei for at du ikke fikk dyrket jaktinteressen din de siste årene.
Jeg har sittet og sett igjennom bildene vi tok med fra leiligheten din, og jeg er så misunnelig på alle de flotte turene du og jaktkameratene dine var på. Du var en flott friluftsmann pappa. Det er akkurat slik jeg velger å huske deg.
Når jeg tenker på deg så ser jeg deg for meg på alle turene vi var på da jeg vokste opp.
Alle timene jeg har tilbragt i "grava" på skytebanen, alle skogsturene med den sortbrente kaffekjelen din over bålet, alle krokene jeg har satt fast i hånden og håret på fisketurene.
Jeg tenker på kikkerten din som jeg brukte til å se etter rådyr oppe i lia med.
Jeg tenker på den tiden da jeg var pappas jente.

Barnebarnet ditt snakker om deg.
Han har forstått hva døden er nå. Han vet at du aldri kommer tilbake. Og han er nok litt sint for det. Sint på deg for å ha vært syk. Sintheten er mest kamuflert tristhet.
Jeg tror han forstår konseptet bedre enn hva jeg gjør, egentlig.
Jeg klarer ikke helt å akseptere hvor endelig dette er. At du ikke finnes lenger. Kroppen din er borte, ja. Bare støv igjen av den. Men hva med resten av deg? Humoren? Alvoret? Følelsene? Båndet mellom oss?
Jeg føler fortsatt behov for å snakke med deg.
Derfor er jeg her.
For å fortelle om livet, for å lufte tanker, for å tøyse bort tid og litt for å minnes.