Antall timer siden du døde. Jeg sitter oppe alene i natt, og jeg kom plutselig på det nå..
548 dager. Ett og et halvt år.
Jeg har radioen på på TV, og en trist sang sammen med min egen plutselige hukommelse gjør meg ganske nedstemt og melankolsk her jeg sitter.
Jeg skulle ønske du var hjemme. Frisk og aktiv og velfungerende, og ikke det minste død, kremert, nedsatt og ikkeeksisterende.
Det er rart hvordan sorg på mange måter endrer ens følelser og syn på ting.
I retrospekt - Vi stod hverandre ikke så nær. Nær nok, men ikke sånn som mange andre fedre og døtre jeg ser rundt meg. Men det var helt greit, pappa. Jeg kjente det allikevel inni meg. Spesielt da du døde og jeg virkelig fikk kjenne hvordan det er når en del av meg selv forsvinner sporløst uten noen forklaring eller noen svar.
Jeg kjente lukten av deg i dag. Ikke after shave eller noe sånt, men den lukten jeg husker fra da jeg var liten og fortsatt kunne kose med pappan min på sofaen. Lukten av hud og mann, etter endt arbeidsdag. Ikke en vond, uren svettelukt, men en slik varm pappalukt som er trygg og kjent.
Jeg kjente lukten da Niels bøyde seg ned mot meg for å gi meg en klem, og jeg pustet inn mot siden av nakken hans. Umiddelbar gjenkjennelse.. Mellom jakkekraven og nakkehuden fant jeg den..
Men kanskje er det en universell pappalukt? Niels er jo også noens pappa.
Jeg savner deg ennå, selv om du ikke var perfekt. Kanskje du til og med hadde flere negative sider enn positive.. Akkurat det er uvesentlig. Kjærlighet krever ikke perfeksjon. Noen ganger eksisterer den mer på tross av enn på grunn av. Om du skjønner?
søndag 21. juni 2009
lørdag 6. juni 2009
En helt ny sommer
Det er noen mnd siden sist.
Om sannheten skal sies så har jeg egentlig ikke hatt så mye å si, eller kanskje det er mer riktig å si at jeg ikke har hatt behov for å si så mye.
Jeg tenker fortsatt mye på deg. Ofte i forbindelse med samtaler med Camilla, siden hun står midt oppe i en suppe av det ene og det andre, og av en eller annen grunn ender vi ofte opp med å snakke om barndommen og dere foreldrene.
Og da slår det meg at det er veldig rart hvorda to jenter, med nøyaktig de samme oppvekstvilkårene kan bli så veldig, veldig ulike. Dvs. ulike er vi kanskje ikke når alt kommer til alt. Vi er begge ganske konfliktsky og er redd for å være i veien eller irritere/plage/skape problemer for osv. Men vi er så ulike når det kommer til hvordan vi er i det daglige.
Hun er en steber. Hun er perfeksjonist. Forventer av seg selv det hun tror andre forventer av henne. Og det trenger hun jo ikke gjøre. Akkurat passe er nok, er mitt motto. Det håper jeg hun også oppdager en dag snart.
Selv har jeg endelig kommet dit at det jeg gjør, de målene jeg setter meg og i sin tur når, gjør jeg for min egen del. Om jeg skuffer andre, f.eks. deg, eller mamma eller andre.. Vel, det spiller ingen rolle lenger. I alle fall ikke i så stor grad. Mitt liv, min suksess eller mangel av sådan, er min sak. Og jeg trenger ikke streve for å være den andre kanskje helst ser at jeg er.
Men som sagt; dette med å konfrontere det ubehagelige.. Det er jeg ikke klar for. Jeg tror kanskje det er noe som vil "komme med alderen". Det er jo det som sies av "de voksne." Etterhvert som man blir eldre blir man mindre og mindre redd for å si fra. Jeg håper det stemmer i alle fall.
Uansett, tiden går forferdelig fort. Jeg er snart ferdig med mitt første år i lære, og om noen få måneder runder jeg 30. Jeg ser at jeg ikke lenger er noe barn eller ungdom, men jeg føler meg overraskende lik meg selv som 18-åring. Jeg blir nesten overrasket når jeg i korte glimt virkelig tar innover meg at jeg ikke hører hjemme med andre 18-åringer, og at folk ser meg som en av de voksne. Jeg vet det er litt pinlig, men det føles av og til som et lite sjokk. 30! 30 er noe min mor er (dvs, var.. For 20 år siden), ikke jeg. Jeg er et sted mellom 18-20, har ingen forpliktelser, ikke ansvar og livet dreier seg ikke om fremtidsdrømmene mine. Det handler om her og nå. Kanskje litt om førstkommende fest også, men mest her og nå.
Men så innhenter virkeligheten meg, og jeg er mamma, har plikter overfor skolekorps som virkelig ikke passer meg, plikter overfor ungenes skolearbeid, matlaging, husarbeid, pengetjening, regninger, kvalitetestid med familien, bilproblemer, voksenprat med naboene over hekken osv osv.
... Men av og til er det annerledes. En sjelden gang i blant er det fri. Ikke bare fra barn og jobb, men fra voksentingene i sin helhet. Sist helg var en slik helg. I alle fall søndag.
Vi gjorde akkurat det vi hadde lyst til, når vi hadde lyst til det. Virkeligheten eksisterte ikke. Vi var solbadere, sjøbadere, matspisere og oppslukt av oss selv og hverandre og ingen, ingen andre slapp inn i vår verden. Det var litt slik det var pre-voksenlivet. Jeg skulle gjerne hatt det slik litt oftere, men får dårlig samvittighet av å tenke tanken, siden jeg tross alt er snart 30, mamma, arbeidstaker, hundeeier og jomfru (virgo, altså) og derfor er programforpliktet til å alltid ha dårlig samvittighet for et eller annet.
Om sannheten skal sies så har jeg egentlig ikke hatt så mye å si, eller kanskje det er mer riktig å si at jeg ikke har hatt behov for å si så mye.
Jeg tenker fortsatt mye på deg. Ofte i forbindelse med samtaler med Camilla, siden hun står midt oppe i en suppe av det ene og det andre, og av en eller annen grunn ender vi ofte opp med å snakke om barndommen og dere foreldrene.
Og da slår det meg at det er veldig rart hvorda to jenter, med nøyaktig de samme oppvekstvilkårene kan bli så veldig, veldig ulike. Dvs. ulike er vi kanskje ikke når alt kommer til alt. Vi er begge ganske konfliktsky og er redd for å være i veien eller irritere/plage/skape problemer for osv. Men vi er så ulike når det kommer til hvordan vi er i det daglige.
Hun er en steber. Hun er perfeksjonist. Forventer av seg selv det hun tror andre forventer av henne. Og det trenger hun jo ikke gjøre. Akkurat passe er nok, er mitt motto. Det håper jeg hun også oppdager en dag snart.
Selv har jeg endelig kommet dit at det jeg gjør, de målene jeg setter meg og i sin tur når, gjør jeg for min egen del. Om jeg skuffer andre, f.eks. deg, eller mamma eller andre.. Vel, det spiller ingen rolle lenger. I alle fall ikke i så stor grad. Mitt liv, min suksess eller mangel av sådan, er min sak. Og jeg trenger ikke streve for å være den andre kanskje helst ser at jeg er.
Men som sagt; dette med å konfrontere det ubehagelige.. Det er jeg ikke klar for. Jeg tror kanskje det er noe som vil "komme med alderen". Det er jo det som sies av "de voksne." Etterhvert som man blir eldre blir man mindre og mindre redd for å si fra. Jeg håper det stemmer i alle fall.
Uansett, tiden går forferdelig fort. Jeg er snart ferdig med mitt første år i lære, og om noen få måneder runder jeg 30. Jeg ser at jeg ikke lenger er noe barn eller ungdom, men jeg føler meg overraskende lik meg selv som 18-åring. Jeg blir nesten overrasket når jeg i korte glimt virkelig tar innover meg at jeg ikke hører hjemme med andre 18-åringer, og at folk ser meg som en av de voksne. Jeg vet det er litt pinlig, men det føles av og til som et lite sjokk. 30! 30 er noe min mor er (dvs, var.. For 20 år siden), ikke jeg. Jeg er et sted mellom 18-20, har ingen forpliktelser, ikke ansvar og livet dreier seg ikke om fremtidsdrømmene mine. Det handler om her og nå. Kanskje litt om førstkommende fest også, men mest her og nå.
Men så innhenter virkeligheten meg, og jeg er mamma, har plikter overfor skolekorps som virkelig ikke passer meg, plikter overfor ungenes skolearbeid, matlaging, husarbeid, pengetjening, regninger, kvalitetestid med familien, bilproblemer, voksenprat med naboene over hekken osv osv.
... Men av og til er det annerledes. En sjelden gang i blant er det fri. Ikke bare fra barn og jobb, men fra voksentingene i sin helhet. Sist helg var en slik helg. I alle fall søndag.
Vi gjorde akkurat det vi hadde lyst til, når vi hadde lyst til det. Virkeligheten eksisterte ikke. Vi var solbadere, sjøbadere, matspisere og oppslukt av oss selv og hverandre og ingen, ingen andre slapp inn i vår verden. Det var litt slik det var pre-voksenlivet. Jeg skulle gjerne hatt det slik litt oftere, men får dårlig samvittighet av å tenke tanken, siden jeg tross alt er snart 30, mamma, arbeidstaker, hundeeier og jomfru (virgo, altså) og derfor er programforpliktet til å alltid ha dårlig samvittighet for et eller annet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)