søndag 28. september 2008

For 7 år siden


Det var i slutten av september han skulle komme. Termindatoen var 21 eller 23 september, mener jeg å huske.
På denne dagen vagget jeg rundt, noen dager på overtid, forventningsfull og både spent og rolig samtidig. Det skulle ta enda en uke pluss før han kom, men dette var tiden. Den siste tiden min som barn.

Ikke fordi man faktisk er barn når man er 22. Nei, jeg mener det på den måten at det er et så markant skille mellom før og etter, når man får sitt førte barn. Det føles som at livet før man får barn hører barndommen til. Fra det øyeblikket de fødes så er ens egen barndom over, og en annens starter. Man blir sin egen mor og far. Man er der de var, for 22 år siden.

Det føltes nesten litt surrealistisk. Jeg lurte på om det var slik det var for dere også, da mamma og du fikk meg. Var det like rart for dere å plutselig være den som trøster, og ikke den som mottar trøst?
Fortsatt syns jeg det kan være snodig. Når jeg ser meg selv utenfra i et kort øyeblikk, som mor, som livsledsager, som arbeidende kvinne.. Jeg ser at jeg er voksen, jeg ser at jeg snakker som en voksen, tenker som en voksen.
Allikevel tar jeg meg selv i å bli forbløffet og lurer på hvordan jeg får det til. Jeg som egentlig har hesteplakater og Pennyklubb-bøker i hylla på rommet mitt.
Jeg som kommer tuslende inn til mamma og pappa på natten for å sove i deres seng.

Den tryggheten og varmen som omsluttet meg når jeg fikk krype under dynen til mamma eller deg.. Den er det nå jeg som står for, for et annet lite menneske som ganske snart blir 7 år gammel.
Nå er det jeg som trøster, forhandler, oppdrar og er det viktigste mennesket i livet til den vesle gutten. Og jeg gjør det stort sett uten problemer. Det er ikke verst, pappa.

søndag 21. september 2008

Innlegg nummer 20 og her skjer det ting

Det nye garderobeskapet er på plass. Ikke helt der jeg hadde planlagt og ikke helt den størrelsen jeg bestilte, men jeg skal ikke surmule for det. Jeg har plutselig et sted å gjøre av klærne mine! Jubel og lykke!

Barnefrihelg har vi hatt denne helgen, Mattias ble syk hos pappan sin og blir derfor værende der til i morgen. Så vi har enda en kveld uten unger. Og den skal tilbringes med å rydde inn klær i den nye garderoben og kanskje vaske litt også. LIvet i Oslo begynner å ta form. Jobb, garderobe, hund og fin familie. Og så syvseteren vi kjøpte i sommer. Som det har vært litt krøll med, og som stopper og starter litt sånn som det passer den, men pyttsann. *tenker positivt*

Heimen begynner å bli mulig å leve i. Det er ennå uendelig mye å gjøre, men mye er kastet og mye er ryddet på plass, og skittentøysdunkene (ja, dunkene i flertall) har synlig bunn for første gang på lenge. Kanskje for første gang, når jeg tenker meg om.

Jeg har masse fine planter nå som utendørssesongen snart er over og det er klart for høstkos inne.






Timmy er straks 7 mnd og er en fantastisk snill hund. Han er selvsagt valperampete, men ikke ille sammelignet med mange andre hunder. Han er en drøm å ha med på tur og ligger pent i buret sitt når han blir plassert der. Så langt har han ikke ødelagt noen sko eller møbler. Men en og annen bamse og toalettpapirrull har det jo gått med.

Nå skal jeg rydde videre. Ville bare innom og si hei og gi en statusrapport.
Vi snakkes snart!

fredag 19. september 2008

Var det egentlig den nittende?

Du døde 20. desember ifølge legen. Jeg har alltid lurt på om det egentlig var den 19.
Det spiller jo egentlig ingen rolle, det er bare slike små detaljer man gjerne skulle visst med sikkerhet, men som man aldri får vite.
I morgen er det uansett 9 mnd siden du ble borte. 9 mnd og 4 dager siden jeg så deg for siste gang.

Det er litt berg-og-dalbane, pappa.
Idag er jeg veldig lei meg over at du er borte. Jeg vet ikke hva det kommer av. Kanskje er det hormonene mine som løper løpsk, eller kanskje er det fordi jeg har død og sorg så tett innpå meg på jobb av og til?
Slik som i dag, da familien til en gammel mann kom inn for å bestille blomster til bisettelsen hans kommende mandag. Det var enken, barna, barnebarna og til og med noen små oldebarn. Og alle skulle ha blomster til bisettelsen.
Det var de triste ansiktene, de slitne øynene som søkte trøst og de lave stemmene.. De var for kjente og satt meg 9 mnd tilbake i tid. Og der ble jeg visst værende helt til jeg kom hjem fra jobb og kunne gråte skikkelig ut.
Jeg savner deg så veldig mye..

Fra en ting til en annen.
TV-et ditt sluttet å virke for noen uker siden. Idag ringte jeg elkjøp og spurte om du hadde kjøpt den der, for jeg har jo ikke kvitteringen din.
Og de fant deg i systemet, TV-et kjøpte du i 2005, så nå får vi reparert den på garantien. Det var en lettelse!

mandag 15. september 2008

29 år og 1 dag

Igår ble jeg 29. Min aller siste fødselsdag som ung. Neste gang feirer vi at jeg er gammel. Og det er strengt tatt ikke noe å feire, spør du meg.
Veldig fint om jeg får lov til å bli 30 altså, men tanken på at jeg ikke lenger skal være i 20-årene er ikke fullt så fin. Det må jeg bare innrømme.

Jeg savnet den sedvanlige bursdagsgratulasjonen på sms, med lyd og bilde, fra deg i går. Men dagen ble veldig koselig allikevel.
Jeg fikk frokost og gaver på sengen av Niels og Mattias.
Fra "ungene" fikk jeg 2 deilige pledd og så hadde Niels kjøpt splitter nye Alfa-fjellsko til meg. Røde sådanne. Nå gjelder det bare å få gått dem inn.
Så gjorde vi masse husarbeid, siden vi skulle ha svoger og svigerinne m/avkom på besøk.
Og så kom mamma på overraskelsesbesøk! Det gjorde virkelig hele dagen min.
Hun skulle til og med overnatte! Det er ikke verst, hva? Mamma som helst ikke beveger seg mer enn max en mil eller to vekk fra Langesund.
Niels lagde bløtkake og vafler, som spiste jeg meg kvalm/mett på, for det hører jo med.

Jeg kjente plutselig lukten av deg i dag. Den kom helt ut av det blå mens jeg holdt på med et eller annet i gangen eller på kjøkkenet. Den var intens, og det satt meg litt ut. Mamma, som tror helt og fullt på slike mennesker som er på TV, som snakker med døde folk og videreformidler beskjeder til pårørende, mente det garantert var deg som var her. For det hadde hun lest i en bok og sett på TV.
Jeg misunner hennes evne til å la seg overbevise. Tanken på at du er her og passer på oss er en fin tanke. Men jeg vet ikke om jeg er like.. Hva skal jeg kalle det? Naiv blir feil, godtroende blir også feil.. Ja, bare det å virkelig tro på disse tingene. Være overbevist. Det skulle jeg gjerne vært.
Jeg håper, men våger ikke tro.

Svogeren og svigerinnen har forresten kjøpt seg leilighet rett i nærheten her. Vi gleder oss masse til å få dem i samme by, siden vi ikke har hatt noe familie her i Oslo. Nå kan vi snart gå når vi skal besøke dem, og ikke kjøre helt til Drammen. Det kan bli mang en lang og fuktig helgenatt der nede i løpet av høsten/vinteren, kjenner jeg.
Og som om ikke dét var nok flytter Niels sin eldste og beste kompis inn i tredje etasje her hvor vi bor. I samme oppgang og det hele.
Han, hans sønn og den nye samboeren og hennes sønn flytter inn i oktober, og kommer til å bli veldig fint, tror jeg. Det trengs mer unger i nabolaget! Her er jo nesten bare eldre mennesker, skjønner du.
Det eneste aberet med å få så gode venner nesten vegg i vegg er at vi faktisk må begynne å holde det ryddig her. Til enhver tid. For herette kan det jo dukke opp noen nå som helst. ;-)

Så. Det var vel alt jeg hadde på hjertet i dag, tror jeg. Håper du har det fint og er glad.
Du er savnet.

fredag 12. september 2008

Enkelte ting er man rett og slett ikke forberedt på

De siste dagene har gitt meg etpar aha-opplevelser. Ting jeg trodde jeg var sikker på har vist seg at de ikke var slik allikevel. Men det går bra. Jeg lar det ikke gå så innpå meg som jeg sikkert ville gjort for et år siden.
Jeg kan takke Niels for det. Han er en fin mann. Antageligvis den fineste jeg kunne fått. Han ser av og til litt klarere enn meg, og han har sagt det til meg flere ganger, men jeg har nektet å høre på han. Jeg er en slik type som tror godt om de fleste, selv når de sårer eller skuffer meg, men nå har jeg åpnet øynene og ser virkeligheten slik den faktisk er.
Og det er bra. Det betyr at jeg lærer. Og læring betyr fremgang.
Så jeg går fremover. Ikke bakover eller til siden. Og jeg føler meg bra.

Dagene mine er nesten litt for spennende for tiden. Vi har mange baller i luften og det betyr at det ikke blir så mye tid til tankearbeid og egentid som jeg egentlig har behov for, men i natt har jeg hatt behov for å tenke litt og klokken nærmer seg 0100 nå, så det blir nok en veldig lang dag på jobb i morgen. Men det får gå.

Camilla har mekket sammen en liten videosnutt med bilder av oss og deg. Jeg ble ganske lei meg da jeg så den, men av og til er det godt å være lei seg, merkelig nok. Jeg ser deg, og hører latteren din, i hodet mitt, og jeg savner deg veldig.
Savnet vil aldri bli borte, og selv om jeg forsøker å tro på at vi en dag skal treffes igjen, så virker det uendelig lenge til. Det er så mye som skal skje uten at du er med på det. Kanskje blir jeg tante en dag, kanskje blir jeg mamma igjen en dag, barna skal vokse og bli store, konfirmere seg, gå på skoler, ta eksamener, gifte seg, få barn.
Og du er ikke her til å oppleve det sammen med oss.
Men kanskje sitter du på sidelinjen og følger med allikevel?
I så fall vil jeg si at jeg skal gjøre så godt jeg kan, resten av livet.

Natta, pappa. Jeg er glad i deg.

fredag 5. september 2008

Dette føler jeg nå

Trist, lei, frustert, sliten, skuffet og litt redd.
Det er ikke pga deg, men pga noe som skjer i livet mitt i disse dager.
Jeg trenger hjelp til å få orden på det. Kan du hjelpe meg?
Hva skal jeg gjøre?

tirsdag 2. september 2008

Vil jeg noensinne orke å se dem?

Vi har mange gamle "super-8" filmer liggende. Du og mamma filmet oss mye da vi var små, Camilla og jeg.
Jeg har ikke sett på de filmene på mange, mange år. Sist gang jeg så dem begynte jeg å gråte og bestemte meg for at jeg ikke orket å se dem igjen.
Årsaken til det var deg, pappa.
På filmene var vi en familie, alle 4. Du var glad, jeg var glad, mamma var glad.
Du holdt meg, badet meg, lekte med meg, var pappan min. Slik jeg husker du var før det katastrofale skjedde.

Jeg vet jo ikke engang hva det katastrofale var. Eller når det skjedde. Jeg vet bare at en eller annen gang i løpet av mine første år på barneskolen ble livet annerledes. Du ble annerledes.
Jeg var jo pappajente en gang. Når sluttet jeg å være det? Kanskje begynnelsen på slutten startet omtrent da filmingen med 8 mm-kameraet stoppet opp? Var det da det begynte å rakne?

Som sagt så bestemte jeg meg for at jeg aldri ville se familiefilmene våre igjen. Jeg ble så trist av å se oss slik, så veldig langt unna dagens (den gang, for 10 år siden ca) bilde av oss.
Jeg brukte mye energi på å være sint på deg for 10-15 år siden. Du hadde gjort meg vondt i mange år. Ga meg aldri anerkjennelse for noe. Aldri skryt, aldri godord. Bare kjeft og lusinger og alltid beskjed om at jeg ikke var god nok. Ikke på skolen, ikke hjemme, ikke noe sted.
Og bildet av den snille pappan min på filmlerretet ble så fryktelig vondt. Hvorfor kunne du ikke bare forblitt den mannen? Hva galt hadde jeg gjort?
Slik følte jeg det.

Jeg gjør ikke det lenger. Ikke på et intellektuelt nivå i alle fall.
Men jeg ønsker jeg hadde hatt mer tid med deg. At du bare en eneste gang hadde fortalt meg at du var glad i meg. Jeg vet jo at du var det, men skulle ønske at du fortalte meg det allikevel.
Summen av alt dette gjør at jeg fortsatt ikke klarer å se filmene. Det er fortsatt for nært og sårt, og jeg lurer på om det vil slutte å være det.

Et av mine første barndomsminner er fra loftsleiligheten i Porsgrunn. Mamma lager middag, jeg sitter på kjøkkenbenken ved siden av henne og vi synger "Pappa kom häm" (E. Taube) og venter på at du skal komme hjem fra jobb.
Den sangen er spesiell for meg, og uansett hvor ofte jeg har sunget den for min egen sønn de siste 7 årene så får jeg klump i halsen og må blunke vekk noen tårer.
Mine barndomsminner er bittersøte, men jeg ville ikke vært dem foruten..