Enkelte ting er man rett og slett ikke forberedt på

De siste dagene har gitt meg etpar aha-opplevelser. Ting jeg trodde jeg var sikker på har vist seg at de ikke var slik allikevel. Men det går bra. Jeg lar det ikke gå så innpå meg som jeg sikkert ville gjort for et år siden.
Jeg kan takke Niels for det. Han er en fin mann. Antageligvis den fineste jeg kunne fått. Han ser av og til litt klarere enn meg, og han har sagt det til meg flere ganger, men jeg har nektet å høre på han. Jeg er en slik type som tror godt om de fleste, selv når de sårer eller skuffer meg, men nå har jeg åpnet øynene og ser virkeligheten slik den faktisk er.
Og det er bra. Det betyr at jeg lærer. Og læring betyr fremgang.
Så jeg går fremover. Ikke bakover eller til siden. Og jeg føler meg bra.

Dagene mine er nesten litt for spennende for tiden. Vi har mange baller i luften og det betyr at det ikke blir så mye tid til tankearbeid og egentid som jeg egentlig har behov for, men i natt har jeg hatt behov for å tenke litt og klokken nærmer seg 0100 nå, så det blir nok en veldig lang dag på jobb i morgen. Men det får gå.

Camilla har mekket sammen en liten videosnutt med bilder av oss og deg. Jeg ble ganske lei meg da jeg så den, men av og til er det godt å være lei seg, merkelig nok. Jeg ser deg, og hører latteren din, i hodet mitt, og jeg savner deg veldig.
Savnet vil aldri bli borte, og selv om jeg forsøker å tro på at vi en dag skal treffes igjen, så virker det uendelig lenge til. Det er så mye som skal skje uten at du er med på det. Kanskje blir jeg tante en dag, kanskje blir jeg mamma igjen en dag, barna skal vokse og bli store, konfirmere seg, gå på skoler, ta eksamener, gifte seg, få barn.
Og du er ikke her til å oppleve det sammen med oss.
Men kanskje sitter du på sidelinjen og følger med allikevel?
I så fall vil jeg si at jeg skal gjøre så godt jeg kan, resten av livet.

Natta, pappa. Jeg er glad i deg.