Det var i slutten av september han skulle komme. Termindatoen var 21 eller 23 september, mener jeg å huske.
På denne dagen vagget jeg rundt, noen dager på overtid, forventningsfull og både spent og rolig samtidig. Det skulle ta enda en uke pluss før han kom, men dette var tiden. Den siste tiden min som barn.
Ikke fordi man faktisk er barn når man er 22. Nei, jeg mener det på den måten at det er et så markant skille mellom før og etter, når man får sitt førte barn. Det føles som at livet før man får barn hører barndommen til. Fra det øyeblikket de fødes så er ens egen barndom over, og en annens starter. Man blir sin egen mor og far. Man er der de var, for 22 år siden.
Det føltes nesten litt surrealistisk. Jeg lurte på om det var slik det var for dere også, da mamma og du fikk meg. Var det like rart for dere å plutselig være den som trøster, og ikke den som mottar trøst?
Fortsatt syns jeg det kan være snodig. Når jeg ser meg selv utenfra i et kort øyeblikk, som mor, som livsledsager, som arbeidende kvinne.. Jeg ser at jeg er voksen, jeg ser at jeg snakker som en voksen, tenker som en voksen.
Allikevel tar jeg meg selv i å bli forbløffet og lurer på hvordan jeg får det til. Jeg som egentlig har hesteplakater og Pennyklubb-bøker i hylla på rommet mitt.
Jeg som kommer tuslende inn til mamma og pappa på natten for å sove i deres seng.
Den tryggheten og varmen som omsluttet meg når jeg fikk krype under dynen til mamma eller deg.. Den er det nå jeg som står for, for et annet lite menneske som ganske snart blir 7 år gammel.
Nå er det jeg som trøster, forhandler, oppdrar og er det viktigste mennesket i livet til den vesle gutten. Og jeg gjør det stort sett uten problemer. Det er ikke verst, pappa.
På denne dagen vagget jeg rundt, noen dager på overtid, forventningsfull og både spent og rolig samtidig. Det skulle ta enda en uke pluss før han kom, men dette var tiden. Den siste tiden min som barn.
Ikke fordi man faktisk er barn når man er 22. Nei, jeg mener det på den måten at det er et så markant skille mellom før og etter, når man får sitt førte barn. Det føles som at livet før man får barn hører barndommen til. Fra det øyeblikket de fødes så er ens egen barndom over, og en annens starter. Man blir sin egen mor og far. Man er der de var, for 22 år siden.
Det føltes nesten litt surrealistisk. Jeg lurte på om det var slik det var for dere også, da mamma og du fikk meg. Var det like rart for dere å plutselig være den som trøster, og ikke den som mottar trøst?
Fortsatt syns jeg det kan være snodig. Når jeg ser meg selv utenfra i et kort øyeblikk, som mor, som livsledsager, som arbeidende kvinne.. Jeg ser at jeg er voksen, jeg ser at jeg snakker som en voksen, tenker som en voksen.
Allikevel tar jeg meg selv i å bli forbløffet og lurer på hvordan jeg får det til. Jeg som egentlig har hesteplakater og Pennyklubb-bøker i hylla på rommet mitt.
Jeg som kommer tuslende inn til mamma og pappa på natten for å sove i deres seng.
Den tryggheten og varmen som omsluttet meg når jeg fikk krype under dynen til mamma eller deg.. Den er det nå jeg som står for, for et annet lite menneske som ganske snart blir 7 år gammel.
Nå er det jeg som trøster, forhandler, oppdrar og er det viktigste mennesket i livet til den vesle gutten. Og jeg gjør det stort sett uten problemer. Det er ikke verst, pappa.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar