søndag 30. november 2008

Dagen før dagen før dagen

På mandag åpner vi første luken i julekalenderen.
Det betyr at det er 20 dager igjen av mitt første år uten en levende pappa.
Jeg tror ikke jeg trenger å si så mye mer. Av og til sier færre ord mest.

tirsdag 18. november 2008

Fire minus en

Vi var 4, nå er vi bare 3. Jeg snakker om jobben min. Den ene kollegaen min ble sist uke tatt for å forsyne seg av penger som ikke var hennes. Sjefen min har visst skjønt det lenge, men ikke hatt skikkelig bevis før nå.Og det var jaggu litt av en tid å bli en mann mindre, du. Rett før jul og alt.

Jeg har jobbet og slitt skikkelig i noen uker nå, og hadde sett frem til en frihelg førstkommende helg (min første frilørdag på 4 uker), men nå ser det ut til at jeg må jobbe igjen istedet.
Det er bare å bite tenne sammen og stå løpet ut, tenker jeg.Jeg er kronisk trøtt og sliten for tiden også. Bør muligens ta disse vitamimpillene og trankapslene jeg kjøpte tidligere i høst. Enn så lenge har de tjent sin nytte som roteskapfyll, for å være ærlig.


I skrivende stund har roen endelig senket seg i heimen. De 3 minste barna sover søtt. Niels leser fagstoff, Joachim leser bok og Hund ligger slengt over fanget hans og sover søtt. Selv har jeg lest ut den siste Marian Keyes-boken jeg kjøpte og nå sitter jeg her og skriver til deg. Eller til den som måtte slumpe til å snuble innom bloggen din/min.

Jeg bestemte meg for at det var på tide å "snakke" litt med deg igjen da jeg var på jobb i dag. Jeg fortalte nemlig sjefen min om mitt forhold til min far, og omstendighetene rundt det hele, og det er nesten merkelig hvor lite som skal til før tårene stiger i øynene mine, selv nå, nesten et år etter at du "la fra deg kniv og gaffel", som Niels så følsomt omtaler det. Jeg syns det er slitsomt å være en slik som blir helt på gråten av alt mulig. Måtte det en gang gå over.
Det er i alle fall fint å ha denne bloggen når det av og til topper seg litt i topplokket. Ventilen min. Enveistelefonen.

Du kan forresten være glad du allerede var død, for om du ikke var så ville du garantert dødd sist uke. Hund klarte nemlig å velte en blomstervase med MASSE vann rett over PC-en min (din).Jeg måtte ringe kompisen din, Rune, for å høre om du hadde noen forsikring på den, men det hadde du ikke.
Heldigvis virket PC-en like godt etter 2 dager til tørk på baderomsgulvet. Så du hadde muligens dødd uten grunn om det først skulle være så ille.

Nå skal jeg straks gi meg for ikveld. Jeg har bare et par spørsmål først.
Hvordan er det å være død? Er det like kjedelig som jeg forestiller meg?

mandag 10. november 2008

Gratulerer på etterskudd


I går var det farsdag og jeg hadde egentlig planlagt at jeg skulle skrive noe til deg i går, men jeg visste ikke helt hva jeg skulle skrive. Det vet jeg egentlig ikke nå heller, men jeg regner med at det kommer etterhvert som jeg skriver.

Gårsdagen ble feiret her i huset. Med ekstra god frokost, farsdagsgave til Niels (en bok han selv valgte ut, vel å merke) og marsipankake på ettermiddagen.
Det var egentlig en avslappende dag, og det passet meg perfekt, siden det hadde vært en veldig lang uke med masse jobb og bursdagsfeiringer og det ene med det andre.
På kvelden så jeg et TV-program med en clairvoyant, Lisa Williams, og hver gang jeg ser det programmet tenker jeg på deg.
Jeg vet ikke om jeg tror på det. Jeg føler at dersom jeg tror så er det det samme som å innrømme at jeg er dum og lettlurt. For det er jo så mye mer logisk å ikke tro.
Men igjen.. Det er godt å ha håpet om at det er noe etter døden. At de døde ikke er borte.
Sånn føler i alle fall jeg det.

I det siste har jeg tenkt litt på alle historiene som går tapt når noen dør. Alle erfaringene og minnene som ikke vil bli fortalt. Og det ergrer meg. Du bar med deg 53 år med opplevelser og tanker, og jeg kjenner kun en ørliten brøkdel av dem. Jeg skulle ha bedt deg fortelle mer. Hvordan var det å vokse opp som eldste bror? Var du lykkelig som barn? Hva likte du å gjøre? Hvordan var det å begynne på ungdomsskolen? Hvordan opplevde du det å miste fingrene dine i arbeidsulykken på jobb? Hvordan var det å bli far? Var vi rolige babyer, jeg og søsteren min?
Det er ikke bare et menneske som blir borte når noen dør. Vi som er rundt mister også noe av oss selv og vår egen historie. En skuff lukkes og låses igjen, og innholdet er utilgjengelig for evig.
Jeg antar det er sånn det skal være.



Da jeg var liten og overnattet hos farmor og bess sang farmor alltid en sang for meg ved leggetid. Det var slik jeg vokste opp, med besteforeldre som sang godnattsanger med kristent innhold.
Hos mormor var det "Kjære Gud jeg har det godt", men farmor sang denne:

Nå lukker solen sitt øye, snart lukker jeg også mitt.
Gud Fader i det høye, du lukker aldri ditt.
Du ser hver stjerne i vrimlen, og hvert et barn på jord.
Du hører høyt i himlen, den sakteste bønn på jord.

Når Far og Mor og alle, seg også til sengs har lagt.
Da ber jeg deg om å sende, din englehær på vakt.
Så vokt oss da alle sammen, så ingen drømmer stygt.
Så sier jeg glad mitt amen, og sover godt og trygt.

Hun sang den for deg også. Jeg skulle ønske jeg husket hele melodien. Jeg ville sunget den for Mattias.

Nå er det ikke lenge igjen til jul. Jeg elsker julen og gleder meg til å fylle iPoden med julemusikk, pynte treet med all den fine pynten, kose meg sammen med familien og spise masse god mat.
Samtidig blir det jo litt rart, siden julen i fjor ble så veldig annerledes og spesiell.
Romjulen ble for det meste fylt av sorg og tanker, samtaler med prest og begravelsesbyrå, sjokk, fortvilelse, halsbetennelse, gråt, kos og søvnmangel. Det var rene unntakstilstanden.
Jeg husker jeg satt med lommeboken din i hendene. Bare noen dager etter at du døde. Det var rart å holde den. Rart å se igjennom alt du hadde i den. Kvitteringer, forskjellige kort, ting du hadde notert. Den var stappfull av alt mulig rart og innehold omtrent hele din verden. Medlemskort for det ene og det andre, førerkort osv. Ting som var viktige for deg.
Jeg humret da jeg så hvordan du alltid noterte ned prisen på ting. Du hadde stålkontroll (men det var vel kanskje også det eneste i livet du kunne kontrollere), og jeg tror aldri noensinne du var uten den lommeboken. Lommeboken og den kahkigrønne vesten.

Når jeg ser bilder av deg, fra de senere årene, er du nesten helt lik julenissen. Med det nesten hvite skjegget og håret og den store magen. Og jeg husker at Mattias kommenterte det flere ganger. Bestefar ser ut som julenissen, sa han, og lurte på om du kanskje var han i virkeligheten også.
Om du levde akkurat nå ville jeg invitert deg til jul og bedt deg om å være nisse for ungene. Slik det burde ha vært.

Jeg savner å snakke med deg, pappa.