Vi har mange gamle "super-8" filmer liggende. Du og mamma filmet oss mye da vi var små, Camilla og jeg.
Jeg har ikke sett på de filmene på mange, mange år. Sist gang jeg så dem begynte jeg å gråte og bestemte meg for at jeg ikke orket å se dem igjen.
Årsaken til det var deg, pappa.
På filmene var vi en familie, alle 4. Du var glad, jeg var glad, mamma var glad.
Du holdt meg, badet meg, lekte med meg, var pappan min. Slik jeg husker du var før det katastrofale skjedde.
Jeg vet jo ikke engang hva det katastrofale var. Eller når det skjedde. Jeg vet bare at en eller annen gang i løpet av mine første år på barneskolen ble livet annerledes. Du ble annerledes.
Jeg var jo pappajente en gang. Når sluttet jeg å være det? Kanskje begynnelsen på slutten startet omtrent da filmingen med 8 mm-kameraet stoppet opp? Var det da det begynte å rakne?
Som sagt så bestemte jeg meg for at jeg aldri ville se familiefilmene våre igjen. Jeg ble så trist av å se oss slik, så veldig langt unna dagens (den gang, for 10 år siden ca) bilde av oss.
Jeg brukte mye energi på å være sint på deg for 10-15 år siden. Du hadde gjort meg vondt i mange år. Ga meg aldri anerkjennelse for noe. Aldri skryt, aldri godord. Bare kjeft og lusinger og alltid beskjed om at jeg ikke var god nok. Ikke på skolen, ikke hjemme, ikke noe sted.
Og bildet av den snille pappan min på filmlerretet ble så fryktelig vondt. Hvorfor kunne du ikke bare forblitt den mannen? Hva galt hadde jeg gjort?
Slik følte jeg det.
Jeg gjør ikke det lenger. Ikke på et intellektuelt nivå i alle fall.
Men jeg ønsker jeg hadde hatt mer tid med deg. At du bare en eneste gang hadde fortalt meg at du var glad i meg. Jeg vet jo at du var det, men skulle ønske at du fortalte meg det allikevel.
Summen av alt dette gjør at jeg fortsatt ikke klarer å se filmene. Det er fortsatt for nært og sårt, og jeg lurer på om det vil slutte å være det.
Et av mine første barndomsminner er fra loftsleiligheten i Porsgrunn. Mamma lager middag, jeg sitter på kjøkkenbenken ved siden av henne og vi synger "Pappa kom häm" (E. Taube) og venter på at du skal komme hjem fra jobb.
Den sangen er spesiell for meg, og uansett hvor ofte jeg har sunget den for min egen sønn de siste 7 årene så får jeg klump i halsen og må blunke vekk noen tårer.
Mine barndomsminner er bittersøte, men jeg ville ikke vært dem foruten..
Jeg har ikke sett på de filmene på mange, mange år. Sist gang jeg så dem begynte jeg å gråte og bestemte meg for at jeg ikke orket å se dem igjen.
Årsaken til det var deg, pappa.
På filmene var vi en familie, alle 4. Du var glad, jeg var glad, mamma var glad.
Du holdt meg, badet meg, lekte med meg, var pappan min. Slik jeg husker du var før det katastrofale skjedde.
Jeg vet jo ikke engang hva det katastrofale var. Eller når det skjedde. Jeg vet bare at en eller annen gang i løpet av mine første år på barneskolen ble livet annerledes. Du ble annerledes.
Jeg var jo pappajente en gang. Når sluttet jeg å være det? Kanskje begynnelsen på slutten startet omtrent da filmingen med 8 mm-kameraet stoppet opp? Var det da det begynte å rakne?
Som sagt så bestemte jeg meg for at jeg aldri ville se familiefilmene våre igjen. Jeg ble så trist av å se oss slik, så veldig langt unna dagens (den gang, for 10 år siden ca) bilde av oss.
Jeg brukte mye energi på å være sint på deg for 10-15 år siden. Du hadde gjort meg vondt i mange år. Ga meg aldri anerkjennelse for noe. Aldri skryt, aldri godord. Bare kjeft og lusinger og alltid beskjed om at jeg ikke var god nok. Ikke på skolen, ikke hjemme, ikke noe sted.
Og bildet av den snille pappan min på filmlerretet ble så fryktelig vondt. Hvorfor kunne du ikke bare forblitt den mannen? Hva galt hadde jeg gjort?
Slik følte jeg det.
Jeg gjør ikke det lenger. Ikke på et intellektuelt nivå i alle fall.
Men jeg ønsker jeg hadde hatt mer tid med deg. At du bare en eneste gang hadde fortalt meg at du var glad i meg. Jeg vet jo at du var det, men skulle ønske at du fortalte meg det allikevel.
Summen av alt dette gjør at jeg fortsatt ikke klarer å se filmene. Det er fortsatt for nært og sårt, og jeg lurer på om det vil slutte å være det.
Et av mine første barndomsminner er fra loftsleiligheten i Porsgrunn. Mamma lager middag, jeg sitter på kjøkkenbenken ved siden av henne og vi synger "Pappa kom häm" (E. Taube) og venter på at du skal komme hjem fra jobb.
Den sangen er spesiell for meg, og uansett hvor ofte jeg har sunget den for min egen sønn de siste 7 årene så får jeg klump i halsen og må blunke vekk noen tårer.
Mine barndomsminner er bittersøte, men jeg ville ikke vært dem foruten..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar