Var det egentlig den nittende?

Du døde 20. desember ifølge legen. Jeg har alltid lurt på om det egentlig var den 19.
Det spiller jo egentlig ingen rolle, det er bare slike små detaljer man gjerne skulle visst med sikkerhet, men som man aldri får vite.
I morgen er det uansett 9 mnd siden du ble borte. 9 mnd og 4 dager siden jeg så deg for siste gang.

Det er litt berg-og-dalbane, pappa.
Idag er jeg veldig lei meg over at du er borte. Jeg vet ikke hva det kommer av. Kanskje er det hormonene mine som løper løpsk, eller kanskje er det fordi jeg har død og sorg så tett innpå meg på jobb av og til?
Slik som i dag, da familien til en gammel mann kom inn for å bestille blomster til bisettelsen hans kommende mandag. Det var enken, barna, barnebarna og til og med noen små oldebarn. Og alle skulle ha blomster til bisettelsen.
Det var de triste ansiktene, de slitne øynene som søkte trøst og de lave stemmene.. De var for kjente og satt meg 9 mnd tilbake i tid. Og der ble jeg visst værende helt til jeg kom hjem fra jobb og kunne gråte skikkelig ut.
Jeg savner deg så veldig mye..

Fra en ting til en annen.
TV-et ditt sluttet å virke for noen uker siden. Idag ringte jeg elkjøp og spurte om du hadde kjøpt den der, for jeg har jo ikke kvitteringen din.
Og de fant deg i systemet, TV-et kjøpte du i 2005, så nå får vi reparert den på garantien. Det var en lettelse!