søndag 21. juni 2009

13.152

Antall timer siden du døde. Jeg sitter oppe alene i natt, og jeg kom plutselig på det nå..
548 dager. Ett og et halvt år.
Jeg har radioen på på TV, og en trist sang sammen med min egen plutselige hukommelse gjør meg ganske nedstemt og melankolsk her jeg sitter.

Jeg skulle ønske du var hjemme. Frisk og aktiv og velfungerende, og ikke det minste død, kremert, nedsatt og ikkeeksisterende.
Det er rart hvordan sorg på mange måter endrer ens følelser og syn på ting.
I retrospekt - Vi stod hverandre ikke nær. Nær nok, men ikke sånn som mange andre fedre og døtre jeg ser rundt meg. Men det var helt greit, pappa. Jeg kjente det allikevel inni meg. Spesielt da du døde og jeg virkelig fikk kjenne hvordan det er når en del av meg selv forsvinner sporløst uten noen forklaring eller noen svar.

Jeg kjente lukten av deg i dag. Ikke after shave eller noe sånt, men den lukten jeg husker fra da jeg var liten og fortsatt kunne kose med pappan min på sofaen. Lukten av hud og mann, etter endt arbeidsdag. Ikke en vond, uren svettelukt, men en slik varm pappalukt som er trygg og kjent.
Jeg kjente lukten da Niels bøyde seg ned mot meg for å gi meg en klem, og jeg pustet inn mot siden av nakken hans. Umiddelbar gjenkjennelse.. Mellom jakkekraven og nakkehuden fant jeg den..
Men kanskje er det en universell pappalukt? Niels er jo også noens pappa.

Jeg savner deg ennå, selv om du ikke var perfekt. Kanskje du til og med hadde flere negative sider enn positive.. Akkurat det er uvesentlig. Kjærlighet krever ikke perfeksjon. Noen ganger eksisterer den mer på tross av enn på grunn av. Om du skjønner?

Ingen kommentarer: