Jeg er syk og er hjemme fra jobb.
Det ser ikke ut her, men jeg vet ikke om jeg orker å gjøre noe. Trangen til å ligge på sofaen under pleddet er forholdsvis dominerende. Akk, jeg får heller skrive litt i bloggen, tenker jeg.

I dag lurer jeg litt på om det var dumt av meg å ikke se deg etter at du døde.
Kan det være derfor jeg har så mange spørsmål og ikke helt får lagt dem bak meg?
Ville det være lettere å forsone seg med situasjonen om jeg hadde fått sagt farvel?

Jeg vet ikke.. Jeg frykter døden. Frykter synet av et dødt menneske.
Jeg registerer at de fleste ser ut til å takle slike ting så fint. De forteller hvor fint det var å se, og til og med ta på den de nettopp hadde mistet. De sier at de døde ser så fredlige ut.
Da Ellen døde tidligere i høst var jo familien hennes der opptil flere ganger. Den siste gangen var dagen før begravelsen, altså nesten en uke etter at hun døde.
Tanken på det skremmer meg. Jeg har et bilde i hodet mitt. Dette hvite liket, kaldt og stille, uten puls og pust. Lukter det av død?

Det som plager meg mest er nok ikke at jeg ikke så deg som død. Det er vel heller at det ikke var noen skikkelig avslutning.
Jeg hadde ønsket meg en avrunding på det hele. At du kunne sagt farvel og fortalt med skråsikkerhet at vi skal sees igjen. Så jeg slapp å gå rundt å lure så mye.
For jeg lurer. Jeg har sikkert tusen spørsmål.
Og jeg har disse tingene jeg gjerne skulle ha sagt selv. Ting jeg skulle ha sagt mens du levde, men som jeg aldri fikk meg til å gjøre.
Det føles som om du på en måte snudde deg og gikk midt i en samtale.

Hvorfor må vi være så stolte og kalde utenpå, når vi er så sårbare og følende på innsiden?
Hvorfor er det vanskelig å gråte så andre ser det?
Det verste er at jeg tror det må være sånn. Om vi skulle gå rundt med følelsene utenpå hele tiden ville vi kanskje ikke eksistert lenger. Dersom man ser på det med darwinistiske øyne, mener jeg.
Men man burde kanskje slippe ned guarden litt oftere i alle fall.
Er det kanskje meningen at det er det jeg skulle lære?

Jeg snakket med Camilla i går. Hun var på graven din på søndag. Tente lys for deg.
Hun er flink til å besøke deg der, tror jeg.
Jeg har ikke vært der siden den dagen i februar.
Men jeg er jo her. Og i hodet mitt besøker jeg deg hver dag.