En nydelig dag i oktober

I dag er det første søndag i oktober, og det er rett og slett en fantastisk dag. Hele Oslo bader i tindrende høstsol, og da jeg gikk tur med Timmy i dag morges vasset vi gjennom mengder med mangefarget løv, mens regndråpene fra i går glitret på alt rundt oss. Da må man bare stoppe opp, puste dypt og virkelig kjenne hvordan lykkefølelsen eksploderer fra et sted rundt mellomgulvet, opp gjennom halsen til hjernen.
Slike øyeblikk kommer ikke så ofte, vet du. Og de varer bare i noen få minutter, kanskje til og med bare sekunder, før alt er tilsynelatende vanlig igjen.
Timmy fikk gå uten bånd, og jeg tror han opplevde den samme lykkerusen som matmor, der han bakset og hoppet og tøyset seg vei nedover stien.
Vi har en liten "lek" når vi er ute på tur slik. Timmy ligger stort sett alltid noen få meter foran oss, og han stopper ofte for å sjekke om vi henger med. Leken går ut på at vi rett og slett leker gjemsel med han, og smetter inn bak et tre eller en busk. Når han så oppdager at vi ikke er rett bak han kommer han i full galopp og leter oss opp. Man kan bokstavlig talt se hvordan hele ansiktet hans lyser opp når han finner oss. Det er som vi har vært fra hverandre i årevis, og ikke bare 30 sekunder.
Jeg elsker denne hunden. Jeg har elsket alle mine hunder, og alle har hatt noe helt spesielt.. Men dette.. Dette er babyen min. Min lille, morsomme tøysehund som tilgis alt av alle.

Den andre babyen min er langt fra noen baby lenger. Om 3 korte dager er han 8 år.
Da jeg fikk han var jeg ung mor på 22. Det føles som det er hav av tid mellom den gang og nå.
Jeg er 30 år, ingen ung mor lenger. Voksen, moden, erfaren, trygg. Skulle man i alle fall tro.. Men slik føles det ikke. Det syns kanskje være slik på utsiden, men jeg lurer på om noen i det hele tatt, innerst inne, virkelig er alle disse tingene, eller om det bare er et spill for galleriet?

Enda en sommer er forbi

Folk blir irritert når jeg sier at det er høst. Vi tviholder jo på sommerfølelsen, på ferien, på solen og varmen. Men sannheten er at sommeren kom og gikk, nok en gang, og varmen forlater oss sakte, men sikkert.Det har regnet veldig mye i sommer. Vi fikk bare noen få dager på stranden med ungene, men jeg gidder ikke føle meg snytt av den grunn.Det har vært en fin sommer, selv om værgudene ikke har vært så snille med oss.

Jeg har bodd i Oslo i to år. To tøffe år, med mange omveltninger og utfordringer, men også veldig givende år. Jeg er ferdig med mitt første år som lærling, og hat kun ett år igjen før jeg forhåpentligvis kan dra hjem igjen med fagbrevet i hånden, og litt mer selvrespekt over å ha fullført noe for første gang i mitt liv.
Jeg tror jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen. Jeg er virkelig glad i dette yrket jeg har valgt meg. Jeg er overrasket over hvordan jeg bare snublet inn i det, og så var det så riktig.

Jeg vet ikke om jeg blir værende i yrket hele livet, for jeg har lyst til å videreutvikle det på en eller annen måte. Gå et skritt videre. Men jeg tror jeg vil ha blomstene med meg på en eller annen måte resten av livet. De er vakre, de gir en fred i sjelen, og de er inspirerende!

Niels og jeg har det stadig vekk godt sammen. Vi har en idé om hvordan vi vil at vårt liv skal være, og vi jobber hardt for å komme dit. Ingen store, visjonære drømmer, ingen ugjennomførbare planer, men et bilde på hvordan vi vil leve, og hvilke mennesker vi vil være.

Akkurat nå er vi veldig bevisste på hvilke verdier vi ønsker å gi våre barn, og denne høstens forsetter er blant annet å lære både barna og oss selv å bruke naturen mer, og sette mer pris på den. Vi har fått en god start på høsten med noen fine skogsturer, hvor vi har plukket litt bær, kikket etter sopp og funnet noen riktig fine perler hvor vi kan tenke oss å ta med ungene på telt- og fisketur.

Timmy er blitt godt og vel halvannet år. Han har fått en liten forsmak på båntvangsopphøret allerede, og elsker å være med oss i skogen der han kan få løpe fritt. Til tross for at han egentlig skal være jakthund holder han seg alltid nær oss, og kommer løpende så snart han har mistet oss av syne. Jeg vet Niels har et håp om at han kanskje, kanskje en dag vil få ferten av rådyr eller hare eller noe lignende, og dermed sette avgårde i full los, men jeg tror han i så fall håper for mye og for lenge. Timmy er lykkelig uvitende om sin egentlige livsoppgave, og stortrives rundt føttene våre selv i tjukkeste skog og mark. Han koser seg med å spise blåbær rett fra tuene, og traver rundt med pinner i munnen og er rett og slett bare lykkelig. dessuten er han en fremragende svømmer, og når han skal ut i vannet kaster han seg ut så man skulle tro det stod om liv og død. Stuper så langt ut han kan, før han padler i vei med de korte bena sine.

Nå ser jeg frem til en forhåpentligvis fin høst. Vi har leid ut huset på nytt. Denne gangen kun for ca et halvt år. Det betyr at vi har god tid på oss å komme i hus i Skien igjen i løpet av vårhalvåret 2010. Det skal bli godt. Jeg gleder meg så veldig til å flytte hjem. Jobbe i hagen, se ting gro, puste hjemlig luft og være nær familien. Kanskje til og med få en hund til, en hund som faktisk vet at han skal på jakt, som Niels kan ha med seg til skogs når han endelig får tatt jegerprøven.

13.152

Antall timer siden du døde. Jeg sitter oppe alene i natt, og jeg kom plutselig på det nå..
548 dager. Ett og et halvt år.
Jeg har radioen på på TV, og en trist sang sammen med min egen plutselige hukommelse gjør meg ganske nedstemt og melankolsk her jeg sitter.

Jeg skulle ønske du var hjemme. Frisk og aktiv og velfungerende, og ikke det minste død, kremert, nedsatt og ikkeeksisterende.
Det er rart hvordan sorg på mange måter endrer ens følelser og syn på ting.
I retrospekt - Vi stod hverandre ikke så nær. Nær nok, men ikke sånn som mange andre fedre og døtre jeg ser rundt meg. Men det var helt greit, pappa. Jeg kjente det allikevel inni meg. Spesielt da du døde og jeg virkelig fikk kjenne hvordan det er når en del av meg selv forsvinner sporløst uten noen forklaring eller noen svar.

Jeg kjente lukten av deg i dag. Ikke after shave eller noe sånt, men den lukten jeg husker fra da jeg var liten og fortsatt kunne kose med pappan min på sofaen. Lukten av hud og mann, etter endt arbeidsdag. Ikke en vond, uren svettelukt, men en slik varm pappalukt som er trygg og kjent.
Jeg kjente lukten da Niels bøyde seg ned mot meg for å gi meg en klem, og jeg pustet inn mot siden av nakken hans. Umiddelbar gjenkjennelse.. Mellom jakkekraven og nakkehuden fant jeg den..
Men kanskje er det en universell pappalukt? Niels er jo også noens pappa.

Jeg savner deg ennå, selv om du ikke var perfekt. Kanskje du til og med hadde flere negative sider enn positive.. Akkurat det er uvesentlig. Kjærlighet krever ikke perfeksjon. Noen ganger eksisterer den mer på tross av enn på grunn av. Om du skjønner?

En helt ny sommer

Det er noen mnd siden sist.
Om sannheten skal sies så har jeg egentlig ikke hatt så mye å si, eller kanskje det er mer riktig å si at jeg ikke har hatt behov for å si så mye.
Jeg tenker fortsatt mye på deg. Ofte i forbindelse med samtaler med Camilla, siden hun står midt oppe i en suppe av det ene og det andre, og av en eller annen grunn ender vi ofte opp med å snakke om barndommen og dere foreldrene.
Og da slår det meg at det er veldig rart hvorda to jenter, med nøyaktig de samme oppvekstvilkårene kan bli så veldig, veldig ulike. Dvs. ulike er vi kanskje ikke når alt kommer til alt. Vi er begge ganske konfliktsky og er redd for å være i veien eller irritere/plage/skape problemer for osv. Men vi er så ulike når det kommer til hvordan vi er i det daglige.
Hun er en steber. Hun er perfeksjonist. Forventer av seg selv det hun tror andre forventer av henne. Og det trenger hun jo ikke gjøre. Akkurat passe er nok, er mitt motto. Det håper jeg hun også oppdager en dag snart.
Selv har jeg endelig kommet dit at det jeg gjør, de målene jeg setter meg og i sin tur når, gjør jeg for min egen del. Om jeg skuffer andre, f.eks. deg, eller mamma eller andre.. Vel, det spiller ingen rolle lenger. I alle fall ikke i så stor grad. Mitt liv, min suksess eller mangel av sådan, er min sak. Og jeg trenger ikke streve for å være den andre kanskje helst ser at jeg er.

Men som sagt; dette med å konfrontere det ubehagelige.. Det er jeg ikke klar for. Jeg tror kanskje det er noe som vil "komme med alderen". Det er jo det som sies av "de voksne." Etterhvert som man blir eldre blir man mindre og mindre redd for å si fra. Jeg håper det stemmer i alle fall.

Uansett, tiden går forferdelig fort. Jeg er snart ferdig med mitt første år i lære, og om noen få måneder runder jeg 30. Jeg ser at jeg ikke lenger er noe barn eller ungdom, men jeg føler meg overraskende lik meg selv som 18-åring. Jeg blir nesten overrasket når jeg i korte glimt virkelig tar innover meg at jeg ikke hører hjemme med andre 18-åringer, og at folk ser meg som en av de voksne. Jeg vet det er litt pinlig, men det føles av og til som et lite sjokk. 30! 30 er noe min mor er (dvs, var.. For 20 år siden), ikke jeg. Jeg er et sted mellom 18-20, har ingen forpliktelser, ikke ansvar og livet dreier seg ikke om fremtidsdrømmene mine. Det handler om her og nå. Kanskje litt om førstkommende fest også, men mest her og nå.
Men så innhenter virkeligheten meg, og jeg er mamma, har plikter overfor skolekorps som virkelig ikke passer meg, plikter overfor ungenes skolearbeid, matlaging, husarbeid, pengetjening, regninger, kvalitetestid med familien, bilproblemer, voksenprat med naboene over hekken osv osv.

... Men av og til er det annerledes. En sjelden gang i blant er det fri. Ikke bare fra barn og jobb, men fra voksentingene i sin helhet. Sist helg var en slik helg. I alle fall søndag.
Vi gjorde akkurat det vi hadde lyst til, når vi hadde lyst til det. Virkeligheten eksisterte ikke. Vi var solbadere, sjøbadere, matspisere og oppslukt av oss selv og hverandre og ingen, ingen andre slapp inn i vår verden. Det var litt slik det var pre-voksenlivet. Jeg skulle gjerne hatt det slik litt oftere, men får dårlig samvittighet av å tenke tanken, siden jeg tross alt er snart 30, mamma, arbeidstaker, hundeeier og jomfru (virgo, altså) og derfor er programforpliktet til å alltid ha dårlig samvittighet for et eller annet.

Overgivelse

If it be your will
That I speak no more
And my voice be still
As it was before

I will speak no more
I shall abide until
I am spoken for
If it be your will

If it be your will
That a voice be true
From this broken hill
I will sing to you

From this broken hill
All your praises they shall ring
If it be your will To let me sing

From this broken hill
All your praises they shall ring
If it be your will
To let me sing

If it be your will
If there is a choice
Let the rivers fill Let the hills rejoice

Let your mercy spill
On all these burning hearts in hell
If it be your will
To make us well

And draw us near
And bind us tight
All your children here In their rags of light

In our rags of light
All dressed to kill
And end this night
If it be your will

If it be your will.

-Cohen

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra -
svårt att vilja stanna
och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.

-Karin Boye

Årets første måned er snart lagt bak oss. Vinteren er sur og kald i Oslo, og jeg lengter ofte hjem til meg selv. Til min lune krok. Til den gamle Jötulovnens gnistrende flammer, og til stillheten. Jeg tror aldri jeg tenkte over hvor viktig det er for sjelefreden at man av og til kan sitte i total stillhet, før jeg flyttet hit til Oslo.

Storbyens evige, dumpe drønn er alltid tilstedeværende, i motsetning til den tykke, bomullslignende stillheten der hjemme.

Jeg lengter dit, der jeg kan våkne av meg selv og kikke ut i natten uten å høre annet enn mine egne hjerteslag og den rolige pusten til mannen ved siden av meg.

Men snart er våren her igjen. Vår nummer 2 uten en pappa.

Ikke like trist. Ikke like leit. Men allikevel veldig rart og ubegripelig.

Jeg får ikke grepet om dette.

Jeg tror jeg har fått det, men så, helt plutselig, går det igjen opp for meg hvor langt utenfor min fatteevne det er at et menneske, et avholdt og kjært og høyst levende menneske, opphører å eksistere, fra et sekund til et annet. Er vi virkelig så flyktige? Blåses vi bort så lett, slik vinden tar tak i løvetannen og bærer med seg frøene langt, langt bort, der vi ikke lenger kan se dem?

Jeg tenker på deg og håper du er der et sted, at du er noe, og at du av og til tenker på meg også.

Med blanke ark

Vi skriver 2009. Hele desember gikk med til hard jobbing og jeg har endelig landet igjen.
Dagen kom 20.12, den dagen da du hadde vært borte i ett år. Jeg jobbet lenge den dagen, og rakk nesten ikke reflektere over det. Julen i blomsterbutikk er ikke en fredelig og rolig affære.

Julaften jobbet jeg til ett og så dro vi til Langesund for å være med familien i noen dager. Camilla hadde vært på graven din og tent lys, og hun kom gråtende til juleselskapet fordi gjengen din hadde vært der med krans og lys og et kort med en rørende hilsen til deg. For et vennskap dere hadde! Jeg er fortsatt overrasket over hvor mange som kom for å ta farvel med deg i bisettelsen. Jeg visste ikke at du hadde så mange..

Første juledag hadde vi invitert oss selv på kaffe og kaker hos farmor og bess. Jeg, Mattias og Niels. Mattias var ikke frisk, så han lå i lenestolen med et pledd over seg mens han så på TV, men jeg og Niels gjorde innhugg i farmors bugnende kakebord. "Jeg har ikke bakt noe særlig i år" sa farmor, og jeg holdt på å dåne. Det var sirupssnipper, krumkaker, smultinger, fyrstekake, tropisk aroma, bløtkake, delfiakake m.m. Jeg spiste så mye at jeg følte meg dårlig etterpå.
Tante og begge brødene dine kom for å treffe oss de ogå. Jeg hadde ikke sett noen av dem siden urnenedsettelsen i februar i fjor. Det var så hyggelig å se dem igjen, men jeg kunne ikke hjelpe for at jeg syns noe manglet. Nemlig snorkingen din fra godstolen.
Farmor og Bess savner deg fryktelig. Jeg tror ikke hun helt har skjønt hvorfor du døde. "Om han bare hadde sagt noe. Om vi bare hadde visst." Men jeg antar det er slik det fungerer.
En vil ikke bekymre eller være en byrde for ens foreldre..

Farmor hadde et "lite" uhell i høst. Hun falt og ødela ankelen sin stygt da de var på hytta. Det endte med at hun måtte opereres og lå flere uker på sykehus i Kragerø til rekonvalesens etterpå.
Hun har plater og skruer i ankelen og syns det gjør vondt, men hun humper rundt og klarer seg godt med hjelp av Bess.
Han på sin side er klar i toppen og ganske sprek i kroppen også, men det er ikke til å unngå at det faktum at han fyller 80 i år preger han.
Brødrene dine er nok flinke til å hjelpe til når det trengs, så jeg jeg ikke se for meg at de selger det store huset sitt med det første. Og hagen, den nydelige hagen som har vært deres store lidenskap i så mange år, blir nok like vakker i år som alle tidligere år.

Nyttårsaften feiret vi med ungene hos et vennepar som bor 2 etasjer over oss. Det var en hyggelig, varm og deilig kveld og ungene holdt det gående til rakettskytingen. Da gikk vi ut, sendte opp noen lovlige raketter, klemte alle vi traff og ønsket godt nytt år.
Jeg kikket på telefonen ved midnatt og håpet et lite sekund på en nyttårshilsen fra deg, men, ikke overraskende, ingen hilsen kom. Jeg tenkte på deg og håper du så oss allikevel.

Etter at du døde har jeg tenkt og fryktet mye. Jeg har lurt på når neste katastrofe vil inntre, hvem skal jeg miste neste gang. Jeg kjenner klumpen i magen, redselen for å få bakken revet vekk under meg nok en gang, og maner frem alt jeg har av tro og håp om at jeg skal få være glad og sorgløs lenge.
Jeg er lykkelig, og så veldig glad i alle mine nærmeste, jeg har en trygghet jeg aldri har opplevd i mitt liv, og jeg håper det kan forbli slik en stund nå. Og så håper jeg det snart kommer gledelige nyheter fra din yngste datter og svigersønn. Det er mine ønsker for året 2009.