søndag 4. oktober 2009

En nydelig dag i oktober

I dag er det første søndag i oktober, og det er rett og slett en fantastisk dag. Hele Oslo bader i tindrende høstsol, og da jeg gikk tur med Timmy i dag morges vasset vi gjennom mengder med mangefarget løv, mens regndråpene fra i går glitret på alt rundt oss. Da må man bare stoppe opp, puste dypt og virkelig kjenne hvordan lykkefølelsen eksploderer fra et sted rundt mellomgulvet, opp gjennom halsen til hjernen.
Slike øyeblikk kommer ikke så ofte, vet du. Og de varer bare i noen få minutter, kanskje til og med bare sekunder, før alt er tilsynelatende vanlig igjen.
Timmy fikk gå uten bånd, og jeg tror han opplevde den samme lykkerusen som matmor, der han bakset og hoppet og tøyset seg vei nedover stien.
Vi har en liten "lek" når vi er ute på tur slik. Timmy ligger stort sett alltid noen få meter foran oss, og han stopper ofte for å sjekke om vi henger med. Leken går ut på at vi rett og slett leker gjemsel med han, og smetter inn bak et tre eller en busk. Når han så oppdager at vi ikke er rett bak han kommer han i full galopp og leter oss opp. Man kan bokstavlig talt se hvordan hele ansiktet hans lyser opp når han finner oss. Det er som vi har vært fra hverandre i årevis, og ikke bare 30 sekunder.
Jeg elsker denne hunden. Jeg har elsket alle mine hunder, og alle har hatt noe helt spesielt.. Men dette.. Dette er babyen min. Min lille, morsomme tøysehund som tilgis alt av alle.

Den andre babyen min er langt fra noen baby lenger. Om 3 korte dager er han 8 år.
Da jeg fikk han var jeg ung mor på 22. Det føles som det er hav av tid mellom den gang og nå.
Jeg er 30 år, ingen ung mor lenger. Voksen, moden, erfaren, trygg. Skulle man i alle fall tro.. Men slik føles det ikke. Det syns kanskje være slik på utsiden, men jeg lurer på om noen i det hele tatt, innerst inne, virkelig er alle disse tingene, eller om det bare er et spill for galleriet?

Ingen kommentarer: