19.10.1954

Om du ikke var borte ville du feiret fødselsdagen din i dag, og jeg kan se det for meg. Du sitter på stamkaféen din på flyplassen, med kaffekompisene dine. De spøker med at du har blitt gammel og grå, og de gratulerer deg med dagen.
Du ler den korte latteren jeg kjenner så godt. Den hvor du er litt flau, litt spøkefugl og litt alvorlig på en og samme gang. Du sier kanskje noe sånt som at "Det var jo ikke akkurat noe å gratulere for det, da." Og så spiser du det kakestykket du absolutt ikke skulle spise.

Du kikker ut vinduet, på flyet som skal til å lette, på den grå, regntunge himmelen. Du trommer med fingrene mot bordet, lener deg litt bakover, klør deg litt i skjegget (herregud så merkelig det var å se deg uten skjegg, de gangene du tok det bort!) og legger den ene armen over stolryggen på nabostolen. Jeg ser på hånden din som mangler det ytterste fingerleddet på 3 fingre. Jeg tenker, som så mange ganger før, at det egentlig er rart hvor lite man legger merke til at de mangler. Det har ikke virket som om det har hemmet deg på noe vis i alle fall.
Jeg ser arret nedenfor tommelen din. Du fikk operert inn brusk eller bein der en gang i tiden. Arret er kanskje 3-4 cm langt, med sting på hver side.
Du har gullenken din rundt håndleddet. Jeg har den gullenken i smykkeskrinet mitt nå. Liggende i posen med de andre smykkene du hadde på deg da du døde.
Det føles litt morbid å ha dem sånn, i den posen fra sykehuset, men jeg får meg ikke til å ta dem ut.
Jeg er rar sånn.
Det tok meg jo godt over 7 mnd før jeg kastet noen tomme shampoflasker mamma prakket på meg fra leiligheten din da de vasket ut.

Mamma er jo en slik som aldri kaster ting som kan brukes. Hun fant en uåpnet pakke med shampo og balsam hos deg, og sendte den til meg.
Jeg har vel arvet noe av "greiene" hennes, så jeg fikk for meg at jeg derfor var nødt til å bruke dem, siden de tross alt kom fra deg. Og når de så ble tomme klarte jeg ikke kvitte meg med tomemballasjen på svært lang tid. Har du hørt noe så tullete?
Det verste er at produktene var elendige, pappa. Hahaha!

Digresjon, unnskyld. Hvor var jeg?
Jo, du sitter altså der på stamstedet og ser ut av de store vinduene mens du småprater og ler med flyplassgjengen (hvis ikke jeg husker feil så sendte de blomster til begravelsen din, med trykt på der det var hilsner fra nettopp dét - Flyplasskameratene), du drikker kaffen din, sjekker klokka for når du skal ut til farmor og bess for å spise middag.
En eller annen gang i løpet av formiddagen ringer jeg deg for å gratulere med dagen.
Jeg spør deg samtidig om du har vært hos legen i det siste, og får bekreftet eller avkreftet, alt ettersom.
Vi snakker litt løst og fast i noen minutter før vi legger på, og jeg går tilbake til min halvbekymrede tilværelse. Kanskje nettopp dette vil være den siste fødselsdagen, eller den siste samtalen.

Men den siste fødselsdagen hadde du for ett år siden..
Jeg har nettopp sendt en sms-gratulasjon til ditt mobilnummer, som ikke lenger er i bruk.
Det kan jo ikke skade i alle fall.

Takk for de 28 årene vi hadde. Og takk for det siste året vi ikke fikk. Det har lært meg mye om meg og om deg, og om livet.