Et intenst løp er over

Jeg er ferdig, pappa!
Jeg overlevde eksamen. Såvidt, må jeg tilføye.
Privatisteksamener er ikke som andre eksamener, har jeg skjønt.
Man kan ikke regne med å kunne spørre om så mye, man kan ikke regne med å få de riktige opplysningene.
Jeg jobbet iherdig og kjempet mot klokka. Det er den mest omfattende oppgaven jeg har sett innenfor dette faget.
Vi har jobbet med tidligere gitte eksamener hele året igjennom, og i forrigge uke hadde vi prøveeksamen. Den var halvparten så stor, og allerede da slet jeg med tiden.

Men jeg syns jeg klarte meg sånn noenlunde bra. Jeg lagde gode skisser, jeg skrev 10 sider og følte en stor lettelse da jeg var ferdig akkurat i tide (vel, jeg rakk ikke skrive hele materiallisten på slutten der, men pytt. Det var uansett en dråpe i havet)..
Lettelsen varte dog ikke lenge. Den ene eksamensvakten som skulle hjelpe meg å samle sammen alt materialet riktig fikk plutselig problemer. Jeg kunne jo ikke levere de skissene, for de hadde ikke stempel! Og hvorfor hadde ingen sagt fra til meg at jeg måtte bruke kladdearkene med stempel på til skissearbeidene også?
Jeg tenkte jo ikke på det. Kladdearkene brukte jeg til kladding av det skriftlige. Tegninger og slikt tegnet jeg på skikkelige tegneark.
Man bruker for faen ikke tynne, dårlige kopiark til eksamensinnlevering i tegning/form/farge! Slike tegninger produserer man på dertil egnede underlag, ikkesant?

Etter mye om og men tok de i alle fall imot eksamenen min i sin helhet og jeg tuslet fortvilet ut etter å ha fått beskjed om at sensor antagelgvis ville stryke meg pga fusk, siden tegningene mine ikke var korrekt stemplet.
Jeg var helt på gråten, skal jeg si deg.
Og sint, ikke minst.
For eksamensvaktene hadde nemlig gått rundt til de andre privatistene som tok samme eksamen som meg, og informert dem om at medbragte ark ikke kunne benyttes.
Meg sa de ikke fra til, før etter tiden var ute.

Så da ringte jeg voksenopplæringskontoret. Privatistkontoret har nemlig bare telefontid til 12.00, de.
Og han jeg snakket med på dette kontoret var lite hjelpsom. Jeg måtte bare vente til sensuren falt, og så klage.
Men det var ikke godt nok for meg. Jeg har faen ikke slitt meg ut i 5 timer, uten drikke (hadde glemt å ta med), uten pause (hadde ikke tid) og uten å gå på do (ingen drikke, masse svette, ingen tissetrang) for å bli avspist med det der!
Han hadde egentlig ikke lov til det, men etter mye om og men satt han meg over til en dame på privatistkontoret allikevel.
Jeg la frem saken min. Fortalte hvor lite fornøyd jeg var med hele opplegget. Og så ble dagen lys igjen.
Damen sa at hun skulle huke tak i eksamenen min når de fikk den og stemlpe den for meg før den ble sendt til sensor.
Så da stoler jeg på at den er i boks. Kan du dra i noen tråder der oppe, tror du, bare sånn i tilfelle jeg trenger litt ekstra hell med på veien her?

Den neste halvtimen husker jeg ikke mye av. Jeg tror jeg fikk et minisolstikk. Det var (er) pulserende varmt. Jeg visste ikke hvor jeg befant meg (Oslo er stort og forvirrende for en småbytuppe som jeg), jeg var tørst, jeg var gjennomvåt av svette, jeg måtte endelig tisse.
Så da brukte jeg autopiloten min. En fin strategi, er det. Man bare går og går til man kommer til Karl Johan.
Alle veier leder til slutt til Karl Johan, det har jeg skjønt.

En time senere, med en halvliter Imsdal og en hvetebolle eller to (*host*) i magen stod jeg endelig på trikken. Stod. I varmen. Sammen med alle de andre svette kroppene og dårlige åndene.

Nå er jeg hjemme.
Jeg har hentet minstejenta i barnehagen og gått enda mer, men det gjør ikke noe, for det er ferie og dessuten er det sunt.