onsdag 25. juni 2008

Stillesitting




Det gjør jeg i dag. Jeg sitter helt stille og kaster bort tiden min på ingenting.
Siden sist har livet vært fullt av, vel.. Livet. Bilen kjøpte vi. Godt kjøp, sier N. Han er veldig fornøyd og er litt som kongen på haugen når vi biler rundt med hele familien.
Bilen har plass til 5 barn, hundebur, marsvinbur, bagasje, N og meg selv og enda litt til.

Vi har hatt en liten miniferie i noen dager. Kjørte den nye bilen vår til hjemlige trakter, overnattet 4 netter i Langesund. Besøkte venner og familie. Slike ting, du vet.
Vi reiste hjemover for å jobbe i hagen min. Noen trær hadde blåst overende i hagen (takk gudskjelov for at de ikke traff huset eller folk!!) og det måtte ryddes opp.


Leieboeren min er jo alenemor osv så vi måtte brette opp ermene og ty til motorsagen. Dvs. N i alle fall. Jeg var mest med som pynt, tror jeg.
Jobben tok etpar dager, men innimellom hadde vi tid til å kose oss veldig.
Vi var på stranden med ungene og hunden.
Vi var i badeparken hele tirsdagen.
Vi har grillet i regnet.

Sittet foran utepeisen med noe godt i glassene.


Vi har egentlig gjort alle de tingene man bør gjøre i sommerferien. Komprimert ned til et lite format, selvsagt, men det har vært veldig fint.
Neste uke setter vi nesen sørover igjen. Hele bøtteballetten på camping i en uke. Været bør pokker meg være eksepsjonelt!

Skal vi se.. What else is new?
Ikke noe spesielt, tror jeg. I forrige uke var det et halvt år siden du rundet hjørnet. Jeg tenkte på deg da (dvs. det gjør jeg jo hver dag) og var enig med C om at tiden etter at du døde har gått fryktelig fort.
Jeg skjønner, uten å ville det, at du hadde fått nok.
Jeg savner deg. C også, selv om hun ikke sier så mye.

Du føles fjernere for meg nå. De første ukene og månedene var jeg så inne i sorgen at jeg nesten pustet deg, men nå, når sorgen har lagt seg og livet har gått videre kjenner jeg at du blir litt fjernere. Det er både lettende og vondt.

Allikevel er du pappa og jeg ser deg hver gang jeg ser meg selv i speilet.

P.S.
Jeg sliter med å besøke graven. Jeg vil ikke se den steinen. Jeg vet at den er fin, men den er ikke deg. Den er dem. Og da blir det så meningsløst. Du forstår hva jeg mener, ikke sant?

Ingen kommentarer: