Nå mister Mattias enda en besteforelder, pappa.
Farmoren hans ligger for døden i dette øyeblikk. Hun er bare 57. Hadde bursdag for en uke siden, og skulle hatt mange år foran seg sammen med barnebarna som hun forguder.
Jeg gruer meg så til å gi han nyheten i morgen tidlig. Hun dør sannsynligvis nå i løpet av natten, med barna (og deres partnere) og mannen sin ved sin side. Hun er redd og forstår ikke hva som skjer eller hvorfor hun må være der og M sier at hun bare vil at de skal ta henne med hjem.
Men det kan de ikke. Hun har tarmslyng og legene kan ikke gjøre noe mer for henne.
Akkurat nå venter de på at hun skal ta sitt siste åndedrag. De venter på livet uten en mamma og en livsledsager.. Jeg tenker på dem og har det vondt med dem.
Hva skal jeg si til Mattias? Hva skal jeg gjøre for å gjøre dette lettere for han?
Han har vært så sint etter at du ble borte. Og så livredd for døden. Spesielt redd for at jeg eller pappan hans også skal dø.
Han har grått seg i søvn mang en gang, ser du. Og jeg husker så godt den redselen.
Jeg pleide nemlig også å være så redd som han har vært nå.
Det er spesielt en bestemt drøm jeg husker. For jeg hadde den om og om igjen.
Den handlet om deg. Du døde. Jeg orker ikke gå inn på detaljene en gang, for den drømmen får meg fortsatt til å bli opprørt og redd. Enda du faktisk er død nå.
Dette skal ikke handle om deg nå, så jeg hopper tilbake til nåtiden. Eller fremtiden/morgendagen.
Jeg vet ikke om jeg bør vente med å fortelle han dette til etter at han har vært på SFO i morgen, så han får lekt og hygget seg litt før de grusomme nyhetene, eller om jeg skal fortelle det i morgen tidlig og holde han hjemme fra SFO.
Hvordan skal jeg kunne vite slikt. Jeg er jo ikke flink til slikt. Jeg føler meg ikke flink nok i alle fall.
Jeg inbiller meg at det beste er å være åpen og ærlig. Men det er vanskelig, for jeg vet jo at han kommer til å reagere med sorg som han forsøker å kamuflere under både sinne og likegyldighet. Han prøver alltid å skjule tårene sine, den lille gutten min, når det virkelig er noe som er vondt.
Ikke i det daglige, når han blir sur og grinete over at han ikke får bestemme hva og hvor og når og slikt.. Nei, han blir slik når det er snakk om virkelige sorger. Virkelige følelser. Slik som da du døde.
Og det er vondt å se på.
Jeg elsker ungen min, pappa. Jeg vil ikke at han skal ha det vondt,
men jeg kan ikke forhindre det nå. Jeg kan ikke redde farmoren hans.
Ikke engang legene på sykehuset kan det.
Farmoren hans ligger for døden i dette øyeblikk. Hun er bare 57. Hadde bursdag for en uke siden, og skulle hatt mange år foran seg sammen med barnebarna som hun forguder.
Jeg gruer meg så til å gi han nyheten i morgen tidlig. Hun dør sannsynligvis nå i løpet av natten, med barna (og deres partnere) og mannen sin ved sin side. Hun er redd og forstår ikke hva som skjer eller hvorfor hun må være der og M sier at hun bare vil at de skal ta henne med hjem.
Men det kan de ikke. Hun har tarmslyng og legene kan ikke gjøre noe mer for henne.
Akkurat nå venter de på at hun skal ta sitt siste åndedrag. De venter på livet uten en mamma og en livsledsager.. Jeg tenker på dem og har det vondt med dem.
Hva skal jeg si til Mattias? Hva skal jeg gjøre for å gjøre dette lettere for han?
Han har vært så sint etter at du ble borte. Og så livredd for døden. Spesielt redd for at jeg eller pappan hans også skal dø.
Han har grått seg i søvn mang en gang, ser du. Og jeg husker så godt den redselen.
Jeg pleide nemlig også å være så redd som han har vært nå.
Det er spesielt en bestemt drøm jeg husker. For jeg hadde den om og om igjen.
Den handlet om deg. Du døde. Jeg orker ikke gå inn på detaljene en gang, for den drømmen får meg fortsatt til å bli opprørt og redd. Enda du faktisk er død nå.
Dette skal ikke handle om deg nå, så jeg hopper tilbake til nåtiden. Eller fremtiden/morgendagen.
Jeg vet ikke om jeg bør vente med å fortelle han dette til etter at han har vært på SFO i morgen, så han får lekt og hygget seg litt før de grusomme nyhetene, eller om jeg skal fortelle det i morgen tidlig og holde han hjemme fra SFO.
Hvordan skal jeg kunne vite slikt. Jeg er jo ikke flink til slikt. Jeg føler meg ikke flink nok i alle fall.
Jeg inbiller meg at det beste er å være åpen og ærlig. Men det er vanskelig, for jeg vet jo at han kommer til å reagere med sorg som han forsøker å kamuflere under både sinne og likegyldighet. Han prøver alltid å skjule tårene sine, den lille gutten min, når det virkelig er noe som er vondt.
Ikke i det daglige, når han blir sur og grinete over at han ikke får bestemme hva og hvor og når og slikt.. Nei, han blir slik når det er snakk om virkelige sorger. Virkelige følelser. Slik som da du døde.
Og det er vondt å se på.
Jeg elsker ungen min, pappa. Jeg vil ikke at han skal ha det vondt,
men jeg kan ikke forhindre det nå. Jeg kan ikke redde farmoren hans.
Ikke engang legene på sykehuset kan det.
Ta vel imot henne, vil du? Om det er slik at du er der og venter, langs den veien min "svigermor" nå skal gå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar