I løpet av noen få dager har sommeren brått snudd og gradene har krøpet nedover. Det går mot høst og den årstiden du vet. Jakta starter. Jeg tenker ekstra mye på deg nå.
I natt slet jeg med å få sove, så jeg ble liggende å tenke på hvordan livet var for ett år siden.
Vi var midt i oppløpet, med oppussingskaos og flytting fra Skien til Oslo. Det var i disse dager at jeg så deg for nest siste gang. Tenk det.
Huset var tømt. Bare en stol i stua. Du hadde på deg khakifarget shorts, hvit t-skjorte og vesten din. Du kunne knapt gå, og hadde en bandasje på leggen. Tidligere på sommeren hadde du vært innlagt på sykehuset med såret som ikke ville gro. Rosen, tror jeg det var.
Jeg hadde dårlig samvittighet for det der. Du ringte for å si fra at du hadde blitt lagt inn, du fortalte som var problemet, og jeg sa: "Lov meg at du ringer hvis du trenger noe eller vil ha besøk." Men jeg hørte ikke noe mer fra deg, og så forsvant jeg inn i oppussingskaoset og mitt eget liv.
Jeg burde jo ha troppet opp med blomster og frukt og alt sånt.
Men i løpet av en ukes tid var du hjemme igjen, og livet fortsatte.
Uansett, du var innom for å se hva vi hadde fått gjort. Med beinet ditt og bandasjen og den slitne, tunge kroppen din.
Du nikket anerkjennende og syns vi hadde jobbet steinhardt.
Da du skulle gå måtte jeg bære en tung metallgreie for deg fra garasjen og bort til bilen din (den går som en klokke, bare så du vet det!), for du orket ikke selv.
Og så dro du. Jeg visste ikke at det var nest siste gang.
Noen dager senere flyttet jeg fra huset. Barndomshjemmet som en gang var ditt hjem også.
De neste 4 månedene kom og gikk på et blunk.
Jeg ringte deg ukentlig. Bare for å sjekke at det var liv i deg. Når du ikke tok telefonen ble jeg umiddelbart litt engstelig, men roet meg fort så snart du ringte opp igjen.
"Er det liv i deg? Er alt bra?" pleide jeg å spørre. Og du lo og svarte ja.
Jeg spurte om du hadde vært hos legen i det siste, og hva legen hadde sagt? Jeg ymtet frempå om at vi burde starte en sånn slankekur sammen, du og jeg. For Gudene skal vite at jeg slekter på deg og ikke mamma.
Men på deg gikk det inn det ene øret og ut det andre.
Jeg tror du hadde gitt opp. Jeg tror du var ferdig med kroppen din og lot livet skje av seg selv.
I natt slet jeg med å få sove, så jeg ble liggende å tenke på hvordan livet var for ett år siden.
Vi var midt i oppløpet, med oppussingskaos og flytting fra Skien til Oslo. Det var i disse dager at jeg så deg for nest siste gang. Tenk det.
Huset var tømt. Bare en stol i stua. Du hadde på deg khakifarget shorts, hvit t-skjorte og vesten din. Du kunne knapt gå, og hadde en bandasje på leggen. Tidligere på sommeren hadde du vært innlagt på sykehuset med såret som ikke ville gro. Rosen, tror jeg det var.
Jeg hadde dårlig samvittighet for det der. Du ringte for å si fra at du hadde blitt lagt inn, du fortalte som var problemet, og jeg sa: "Lov meg at du ringer hvis du trenger noe eller vil ha besøk." Men jeg hørte ikke noe mer fra deg, og så forsvant jeg inn i oppussingskaoset og mitt eget liv.
Jeg burde jo ha troppet opp med blomster og frukt og alt sånt.
Men i løpet av en ukes tid var du hjemme igjen, og livet fortsatte.
Uansett, du var innom for å se hva vi hadde fått gjort. Med beinet ditt og bandasjen og den slitne, tunge kroppen din.
Du nikket anerkjennende og syns vi hadde jobbet steinhardt.
Da du skulle gå måtte jeg bære en tung metallgreie for deg fra garasjen og bort til bilen din (den går som en klokke, bare så du vet det!), for du orket ikke selv.
Og så dro du. Jeg visste ikke at det var nest siste gang.
Noen dager senere flyttet jeg fra huset. Barndomshjemmet som en gang var ditt hjem også.
De neste 4 månedene kom og gikk på et blunk.
Jeg ringte deg ukentlig. Bare for å sjekke at det var liv i deg. Når du ikke tok telefonen ble jeg umiddelbart litt engstelig, men roet meg fort så snart du ringte opp igjen.
"Er det liv i deg? Er alt bra?" pleide jeg å spørre. Og du lo og svarte ja.
Jeg spurte om du hadde vært hos legen i det siste, og hva legen hadde sagt? Jeg ymtet frempå om at vi burde starte en sånn slankekur sammen, du og jeg. For Gudene skal vite at jeg slekter på deg og ikke mamma.
Men på deg gikk det inn det ene øret og ut det andre.
Jeg tror du hadde gitt opp. Jeg tror du var ferdig med kroppen din og lot livet skje av seg selv.
Jeg traff deg igjen den helgen. 16 desember. Bare 5 minutter. Men jeg traff deg. Jeg hørte deg.
"Komer du ikke inn en tur?"
"Nei, jeg må hjem til håndballen begynner."
Jeg spurte om helsa, du svarte ærlig og jeg fikk et lite innblikk i tilstanden.
"Men ikke si noe til C. Det er ikek nødvendig å bekymre henne." sa du...
"Du vil ikke komme innover til oss i Oslo i jula, da?"
"Det tror jeg ikke at jeg orker, Anette." svarte du. Og jeg skjønte så godt hva du mente.
"Kanskje vi heller kan komme nedover og så kan du og jeg og Mattias og Niels besøke farmor og Bess?"
Det ville du gjerne. Og jeg nikket.
Selv om jeg kjente på meg at det ikke ville bli noe av.
4 dager senere fikk jeg telefonen.
Jeg husker at jeg sa "Kunne han ikke bare ventet til over jul, da?" før det slo meg som en klubbe i magen. Du var borte.
Og fortsatt lurer jeg på om du var redd. Om du var lei deg. Om du tenkte på oss. Om du i det hele tatt rakk å tenke eller bli redd.
Jeg frykter døden, pappa. Jeg er slett ikke sikker på om jeg hadde klart å være tilstede ved dødsleiet ditt, om alt hadde foregått på sykehuset, slik det så ofte gjør for andre.
Men jeg er så lei for at jeg ikke fikk sett deg vel avgårde.
Jeg er så redd for at du kanskje ikke visste at jeg ville komme til å savne deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar