Hverdagen som ble "kastet" på meg

Sommerferien ble brått avsluttet og jeg fikk en pangstart på arbeidslivet som lærling. Det har vært 2 knalltøffe uker hvor jeg har måttet venne meg til et helt nytt tempo, og det har ikke gått helt knirkefritt, må jeg innrømme. Den første uken var så slitsom at det nesten ikke var til å holde ut, men den neste ble litt bedre. Jeg satser på at den kommende uken blir enda litt lettere, for jeg trenger masse ekstra energi når jeg nå må gi meg i kast med leiligheten.

For det flyter her. Virkelig flyter.
Kaos.
Og det gjør jo selvsagt sitt på både energinivået og humøret. Ingen har det hyggelig i en svinesti. Og når det i tillegg er hundre prosjekter som er påbegynt, men aldri avsluttet, rundt en.. Ja, la oss bare si at psykiatrisk avdeling egentlig ikke er mer enn et besøk unna.

Siden sist har det vært begravelse, skolestart, jobbstart, taktekking, unger og alt mellom himmel og jord. Niels jobber mye for tiden. Jeg er veldig ofte alene med ungene i ukedagene, så nå var det deilig med en helg sammen her hjemme, alle 6 (pluss hunden, da).

I dag, søndag, tok vi med oss ungene og Timmy til skogs.

Det var gråvær og litt yr, men det var helt skjønt å komme seg ut i frisk luft. Hadde det vært fredag og ikke søndag hadde vi nok tatt med oss telt og soveposer og tilbragt hele helgen ute, men da vi hadde en del andre ting å gjøre i helgen også, så ble det bare med en liten dagstur ut.
Vi storkoste oss. Ungene hjalp meg med å samle inn materialer til en dekorasjon jeg ville lage når jeg kom hjem, og Timmy badet opptil flere ganger. Både i Sognsvann og i diverse myrhull.

Båndtvangen er over for sesongen og jeg var veldig spent på hvordan den ville bli å slippe han løs i skogen. Han er 6 måneder og litt av en bajas, så jeg fryktet at han rett og slett skulle få ferten av et rådyr eller en hare og så bare sette avgårde. Jeg trodde kanskje at han kom til å forsvinne slik at vi måtte vente på han i timesvis, men dengang ei. Han løp rundt som en villmann hele tiden, men aldri lenger unna enn at han kunne se og høre oss.
Det var en fryd å se han slik ute i naturen. Han var i sitt rette element og fikk brukt alle sansene sine.
Da vi kom hjem ikveld var han gjennomvåt og utslitt og sovnet på ca 3 minutter etter å ha kommet inn døren. Vesle tassen.. Jeg er så glad i han, pappa! Og jeg skulle ønske du kunne fått truffet han. Han er brun over hele kroppen, og litt sort på ørene. Han har klare, blanke øyne (som jeg kalle knappeøyne fordi de skinner som 2 blanke knapper), perfekte nye tenner og de korteste bena. Større hunder ser nesten rare ut med de lange bena sine nå som jeg har vent meg til de søte bena til Dachshundene. De er helt perfekte.

Jeg savner å høre stemmen din, pappa. Jeg tenker på deg hver eneste dag. Lurer på om du noensinne tenker på meg, om du finnes der ute et sted. Om du er bevisst på noen som helst måte. Om det finnes noe etter døden. Om du tenker på meg av og til. Om vi kommer til å treffes igjen en dag.
Jeg håper det.