Så sitter jeg her igjen. Med mine "eksistensielle" spørsmål, min usikkerhet rundt hva som skjer i det øyeblikket vi dør.
Ellen gikk bort i dag. Hun forsvant gradvis ut av livet foran sine nærmeste, midt på dagen.
En snill bestemor er borte. Hun etterlater seg mann, barn og barnebarn som i lang tid fremover kommer til å føle tomrommet jeg har hatt som reisefølge det siste halve året.
Jeg kjenner nå at det er mye, mye lettere å leve med det faktum at jeg ikke lenger har en levende pappa. Når jeg ser meg selv i forhold til hvor min sønns familie står i dag, ser jeg at jeg tross at har gått videre. Det er sårt og vondt ennå, men ikke på den samme, lammende, hjerteskjærende måten. Sjokket har lagt seg, og istedet for å tenke på deg i nåtid tenker jeg på deg i fortid. Jeg sier ikke lenger (i alle fall ikke så ofte) "Pappa er ditt eller datt". Jeg sier "Pappa var..." Det er stor forskjell på de to tingene og det tar tid før man venner seg til å snakke om et menneske i fortid.
Allikevel hender det fortsatt at jeg slår nummeret ditt. I håp om å høre stemmen din gjennom ringelyden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar